8.november 1852 markerte slutten på langvarige uroligheter under Kautokeino-opprøret, der handelsmannen og lensmannen ble drept. To av opprørerne ble senere halshugget, mens tre andre dødsdømte fikk straffen omgjort til livsvarig tukthus. Blant disse var Lars Jakobsen Hætta, en 18 år gammel, fattig reindriftsame. Han kunne ikke norsk, knapt skrive, men kunne lese noe samisk og finsk. Med en livstidsdom foran seg ble han overført til Akershus fengsel, som var landets strengeste fengsel.
Tre av de samiske fangene døde etter kort tid, men Lars klarte seg tilsynelatende godt. Han viste seg å være et talent på mange områder. Lars laget en rekke vakre miniatyrmodeller fra reindriftens dagligliv, ment for museumsforhold, og ble en nær samarbeidspartner til Jens Andreas Friis i oversettelsesarbeid og utviklingen av samisk skriftspråk. De to samarbeidet tett i 30 år, til tross for sine svært ulike bakgrunner.
Friis, som kom fra en presteslekt, viet seg til språkforskning og folkelivsskildring. Han var professor i samisk og svensk ved Universitetet i Christiania og kjent som sin tids fremste kjenner av samisk språk og kultur. Mange vil sikkert huske boka og filmene om «Lajla».
Lars Hætta ble benådet i 1867 og vendte hjem til Kautokeino, hvor han fortsatte som bibeloversetter på oppdrag fra bibelselskapet, fortsatt i nært samarbeid med Friis. I 1884 fikk den tidligere dødsdømte morderen æresoppreisning fra staten.
Pål Friis forteller denne usedvanlige historien som utspiller seg etter Kautokeino-opprøret, den mest dramatiske hendelsen i samisk historie. Dette skjedde i en tid da fornorskningspolitikken strammet seg til, med ubotelig skade for det samiske folk og deres kultur.
