Dirigent: Marit Tøndel Bodsberg Weyde
En pretensiøs tittel for en pretensiøs konsert.
Vår verden preges av krig, kamp, konflikter og utrygghet.
Vi kjemper for fred, verdighet og trygghet for alle mennesker.
Repertoaret til Kilden Vokalensemble i denne konserten vil gir rom for tårer, latter, nytelse, ro, håp og ettertanke.
Konsertens hovedverk er den sveitsiske komponisten Frank Martins messe for dobbeltkor, et av korlitteraturens store verk, skrevet i 1920-årenen og urfremført i 1963.
Dette storslagne verket er satt sammen med dagsaktuelle tekster tonesatt av norske komponister. Fra vakre og sjelfulle klanger hos Kim Andre Arnesen til jazzinspirert komposisjoner av Tone Åse. Fra iransk kampsang til Karin Boyes vakre aftenbønn.
Om Kilden Vokalensemble
Sjefdirigent Marit T. B. Weyde er utdannet fra Norges musikkhøgskole og Universitetet i Agder. Hun er i dag dirigent og kunstnerisk leder for det profesjonelle ensemblet Kilden Vokalensemble (KVE), et prosjektkor bestående av 16 faste sangere som er tilknyttet KVE for en tre-års periode. Les mer
Konsertprogram:
- Unknown: Sorood-e azadi (Durata 3,5`)
- F. Martin: Messe dobbeltkor (Durata 26`)
- K. Arnesen: Even when he is silent (Durata 6,5`)
- K. Arnesen: What is peace?? (Durata 4`)
- Tone Åse: Alt hva mødrene har kjempet (Durata 9`)
- Kvinnestemmerettforeningen
- Veve
- Eva F Holm: Malala (Durata 4,5`)
- M: O. Mortensen. T: N. Grieg. Arr: H. Sommerro. Til Ungdommen (Durata 6`)
- Hovland: Karin Boyes Aftonbøn (Durata 3`)
Rise up for women’s life of freedom
In the name of woman, in the name of life
Let’s free ourselves from slavery
May our black night dawn
Let all the whips be axed so that we can call with the buds
You and me and Deger become us again
I swear by the pure blood of tulips
To the revolution of tears and kisses
In this transition of relentless suffering
Sing the life of my homeland
That with the red roar of your name
The world trembles from your uprising
In the name of woman, in the name of life
The slave clothes were torn
May our black night dawn
Let all the whips be axed so that we can call with the buds
You and me and Deger become us again
Long live the life of freedom for women
«Jeg komponerte messen i 1922 (bortsett fra Agnus Dei som er fra 1926), på eget initiativ, uten en bestilling eller vederlag. På den tiden visste jeg ikke om en eneste kordirigent som kunne være interessert i den. Jeg sendte den aldri inn til Society of Swiss Musicians for fremføring på en av deres årlige begivenheter. Faktisk hadde jeg ikke noe ønske om å få den fremført, da jeg var redd den ville bli vurdert på et rent estetisk nivå. For meg var messen en sak mellom Gud og meg selv. Det samme gjaldt senere for et Juleoratorium. Jeg følte at religiøs inderlighet burde forbli privat og ikke bli påvirket av opinionen. Dette var så dyptfølt at denne komposisjonen ble liggende i en skuff i førti år, kun inkludert som en formalitet i verklisten min. Det var i 1962 at dirigenten for Bugenhagen-Kantorei i Hamburg, herr Franz W. Brunnert, så det nevnt og ba meg sende det til ham for gjennomsyn. Han og koret hans urfremførte messen høsten 1963, 41 år etter at den ble komponert.
Alt det nevnte viser tydelig at selv om jeg skrev messen for et stort antall stemmer, er det musikk av indre natur. Mitt musikalske språk har utviklet seg betraktelig siden den perioden. Det er noen ting i dette arbeidet som jeg ikke lenger ville være i stand til å skrive; det er også svakheter som jeg aldri ville gjentatt. (Jeg ville være skyldig i andre, hvem ville ikke det?). Men det er også musikalske elementer som står meg veldig nært, som uttrykket «Et incarnatus est» som jeg allerede hadde brukt i det upubliserte juleoratoriet. Den dukker nesten identisk opp igjen i mitt oratorium Golgata, og forsterker teksten «Comme il avait aimé les siens dans le monde, il les aima d’un suprême amour».
La oss håpe at overbevisning, ungdom og litt skjønnhet fortsatt kan bli verdsatt i denne messen som er nesten et halvt århundre gammel.»
