Rachlin med Beethovens 3.

Dirigent: Julian Rachlin

Richard Strauss: Serenade nr. 13 (1881)
Richard Strauss: Metamorphosen (1945)
Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 3, «Eroica» (1804)

Få verk har hatt større musikkhistorisk betydning enn Beethovens 3. symfoni. Den ble skapt med større byggesteiner og bredere penseldrag enn noen tidligere symfoni.
Beethoven baserte verket på opplysningstidens idealer om enkeltmenneskets frihet og rettigheter, og ønsket opprinnelig å hylle Napoleon Bonapartes fremganger. Men når den
ærgjerrige korsikaneren utropte seg til keiser, rev Beethoven i stykker partiturets forside og tilegnet i stedet verket til fenomenet heltemot – «Eroica». Verket satte en ny standard
for kommende generasjoner av komponister. Johannes Brahms
uttrykte det slik mange år senere: «Det var ikke lenger en spøk å skrive symfonier.»

Før pause hører vi Richard Strauss’ vemodige og gripende komposisjon som er et slags rekviem over krigens gru i sin alminnelighet og bombingen av hjembyen München i sin
særdeleshet. Den triste tematikken forsterkes av at bassister og cellister på slutten av verket siterer innledningen fra sørgemarsjen i «Eroica».