Det er mye galskap i Operaen

Når operasanger Eir Inderhaug står på scenen i Intimsalen i forestillingen «Jeg er Lucia», får vi et innblikk i en sangers virkelighet og fantasi. Den er langt fra så glamorøs som en kan få inntrykk av.

– SOM KUNSTNER vil man egentlig bare finne meningen med kunsten. Men så må man forholde seg til disse klaustrofobiske hotellrommene, prestasjonsangsten og agenter og dirigenter med en annen agenda enn en selv. Så blir man i tvil. Er dette kunst eller en illusjon? Er alt vi holder på med bare tull?

Eir Inderhaug er kunstner og operasanger. Eller er hun det? Hun hater å bli satt i bås. Og i alle fall den båsen som gjør henne til bare operasanger. Men når Kilden setter opp «Jeg er Lucia» på intimscenen i januar og februar, tar Eir steget langt utenfor båsen. For denne gangen er hun både manusforfatter og teaterskuespiller i tillegg til operasanger.

– Det jeg gjør med «Jeg er Lucia», tror jeg ingen har gjort før. Jeg kommer til å gi publikum innblikk i det som skjer i kulissene og i en sangers hode. Jeg er spent, men jeg må bestige noen Mount Everest–fjell i mitt liv, så får det bære eller briste.

Pumpet brystmelk på do

Eir ler høyt og unnskylder at hun banner når hun beskriver livet bak scenen. Det publikum aldri får se. Det er nemlig det hun har lyst til å pirke i, og som er utgangspunktet for forestillingen hun har gått svanger med lenger enn alle hennes tre ordentlige svangerskap.

– Vet du hva? Det er så mye galskap i operaen. Og egentlig er det ganske kvinnediskriminerende også. Jeg opptrådte på den største operascenen i München, og måtte låse meg inne på en do for å pumpe brystmelk mens det sto lang kø utenfor. Ledelsen var ikke interessert i å ordne et ammerom til meg, for det gjorde man visst ikke ved operaen.

Eir har også født på jobb. I alle fall nesten.

– Sønnen min er trønder. He-he. Jeg rakk ikke hjem til Oslo etter en forestilling, og fødte i Trondheim. Men sånn er livet i denne bransjen. Det nytter ikke med mange måneders fødselspermisjon, for da blir man glemt eller stemplet som et usikkert kort, og så velger de heller en annen sanger.

Elsker det krevende kunstnerlivet

Men Eir elsker jobber sin, og hun klager ikke. Hun vil bare at folk skal vite litt om hvordan livet som operasanger er når scenelyset er slukket.

– Jeg har hatt denne forestillingen inni meg, og nå skal jeg endelig få den ut. Jeg er så glad for at Kilden slipper meg til, og at Kristiansand Symfoniorkester vil spille den krevende musikken. Jeg har valgt å brukemitt eget favorittrepertoar, og tilpasset det til forestillingen.

Kilden burde være stolte

Bentein Baardson

Bentein Baardson er tidligere administrerende direktør i Kilden og regissør for «Jeg er Lucia». Han sier det er et spennende og annerledes prosjekt som det er en glede å være med på. – Jeg beundrer Eirs talent og mot. Hun går stadig nye veier, og har et kunstnerisk repertoar og register som er imponerende. Hun er ettertraktet både i inn- og utland, og Kilden burde være stolte over at hun valgte Opera Sør som arena for sitt prosjekt.

 

Inspirert av verdenskjent opera
«Lucia de Lammermoor» er en verdenskjent italiensk opera fra 1835. Flere av operahistoriens største sopraner har gestaltet Lucia, og rollen regnes som en av de aller største og mest krevende, spesielt på grunn av den femten minutters lange galskapsscenen rett før Lucia dør. Eir lot seg inspirere av denne operaen da hun skrev sitt eget stykke. – Lucia er et offer for en rekke menns egeninteresser. Hun blir brukt og manipulert til å oppgi seg selv og gjøre ting hun egentlig ikke vil gjøre. Så blir virkeligheten for vanskelig for henne og hun velger å leve i en illusjon, for i illusjonen kan hun elske. Det er mye i Lucia som snakker til meg, innrømmer Eir.

 

Ingen selvbiografi
Eir drømmer om å finne mening med sin egen eksistens gjennom forestillingen, men presiserer at «Jeg er Lucia» på ingen måte er en selvbiografi. Eller ren opera, for den saks skyld. – Nei, jeg liker jo ikke disse båsene, og forestillingen passer heller ikke inn i noen bås. Den er litt av alt, og man trenger ikke være spesielt glad i opera for å se den. Jeg tror egentlig mange vil kjenne seg litt igjen i den. Eir både gruer og gleder seg. Hun står
på scenen ikledd en rolle, men forestillingen svitsjer mellom virkelighet og illusjon, og noen ganger er det kanskje ikke så lett å få øye på hva som er hva. På scenen har hun også med seg skuespiller Even Rasmussen, som hele tiden roter det til i universet til Eirs rollefigur.

Even Rasmussen

– Det vil bli en fysisk og musikalsk kjempe-utfordring. Hver forestilling er som en maraton, men jeg har hatt så lyst til dette lenge. Nå gjør jeg det. Det er tross bedre å hoppe i det, enn å angre på at man ikke turte, avslutter
Eir Inderhaug.