Russeren Fjodor Dostojevskij (1821-1881) regnes som en av verdenslitteraturens virkelig store romanforfattere. Hans hovedverk Forbrytelse og straff (1866), Idioten (1868-69) og Brødrene Karamasov (1879-1880) handler om menneskets natur og dets forhold til moral, skam, skyld, forsoning og straff, og ikke minst forholdet til Gud og Jesu betydning for menneskenes historie. Dostojevskij var rasende på de nye tankene som vokste frem i hans samtid om at Gud skulle være død. For «Uten Gud er alt tillatt» som han skriver i Brødrene Karamasov. 

Dostojevskij ble i slutten av 20-årene dømt til døden for revolusjonær aktivitet mot tsaren, men slapp unna med fire år i tukthus i Sibir og fire år som straffesoldat. Opplevelsen i tukthuset forandret Dostojevskij, både som menneske og forfatter. Han ble dypt religiøs og svært opptatt av disse menneskene som samfunnet ikke ville ha, utskuddene, de som hadde gjort grusomme ting.

Stikkord som skyld, straff, skam, forsoning, maktmisbruk og ikke minst menneskets forhold til Gud og Jesu betydning for menneskets historie, ble sentrale i hans videre diktning. Alt dette finner vi igjen i hans hovedverk.

I tillegg utviklet Dostojevskij alvorlig epilepsi og var i mange år spilleavhengig, begge disse tingene dukker også opp i hans romaner.