En modig og poetisk forestilling om kvinnelig kraft.
Etter suksessen med Jeg ER Lucia fra 2017 (terningkast 6 – Fædrelandsvennen), er Eir Inderhaug tilbake med et nytt scenisk fyrverkeri. Her blandes opera med humor, varme, forfengelighet, utgåtte eggstokker, spekkhoggere og en heltinne som nekter å dø. Denne gangen rettes søkelyset på et tema operaen nesten aldri snakker om: kvinner som har passert sin første ungdom.
For hva skjer når operasangeren fortsatt synger bedre enn noen gang, men rollene forsvinner fordi heltinnene alltid skal være unge?
Med humor, kraft og virtuos sang bryter Inderhaug opp operasangerens tradisjoner. Klassiske operaarier møter video, kunstig intelligens og personlige refleksjoner i en forestilling som stiller spørsmål ved operahistoriens brutale skjebner for kvinner.
Når sopranen nekter å dø slik heltinnene alltid gjør, oppstår en ny fortelling: om overgangsalder, motstand og gjenfødelse.
Inderhaug sier selv følgende om forestillingen:
«Jeg skal lage en opera/teaterforestilling om kvinnens overganger i livet og hvordan det er å være en kvinne 50+ i min bransje og i livet generelt. Det føles befriende å ikke måtte gå i høye hæler lenger, og cellulitter har blitt en vane. Forfallet er velkomment, vakkert, poetisk og spennende, og der løy jeg, for det er også utrolig irriterende. Vi lever i et forfengelighetskaos.»
Av: Eir Inderhaug, Marianne Meløy og Trygve Brøske
Regi: Catrine Telle
Scenografi | Kostymedesigner: Gabriela Melo Larsen
Lysdesign: Laurent Ravot
Avatarskaper: Marie Dahlén
Medvirkende: Eir Inderhaug, André Lassemo,
Henning Seldal, Trond Lindheim
Innspilt musikk: Kristiansand Symfoniorkester
