Tekst av: Roar Løken

Kill Devil:

Når de dansk-norske slaveskipene nådde fram til Gullkysten (nå: Ghana) var det vanligvis allerede en del slavegjorte på festningene vi hadde der. De var blitt kidnappet av afrikanske slavejegere eller de kunne være krigsfanger etter et lokalt stammeoppgjør. Som regel kom de fra innlandet og var blitt ført til fots sørover mot kysten og en dyster skjebne. Nesten alle slaverutene gikk innom byen Kumasi, som var ashantifolkets hovedstad. Derfra gikk det stier og veier videre til de forskjellige kolonimaktenes slavefestninger. Før de kom så langt, ble de kjøpt opp av lokale slavehandlere som møtte de europeiske oppkjøperne til drøfting om prisen. De afrikanske slavehandlere var ganske bevisste på hva slags varer de ville ha i bytte. Europeerne var altså fullstendig avhengige av afrikanere som var villige til å selge andre afrikanere. Europeerne var få og svært utsatte for ulike tropesykdommer. De kunne derfor ikke selv dra innover i landet for å skaffe den arbeidskraften som de var ute etter. Det var ikke bare ønsket om fortjeneste som førte til at afrikanere var villige til å ta del i dette. Det var også slik at dersom nabostammen hadde solgt slaver og fått moderne geværer i bytte, kunne de føle seg tvunget til å gjøre det samme for å kunne forsvare seg.  

Den danske slavehandleren Ludvig F. Rømer har fortalt hva som i 1749 var prisen for «en førsteklasses mannlig slave»: 

2 flintgeværer á 6 riksdaler. 

40 pund krutt 

1 anker dansk brennevin 

diverse indiske tekstiler 

2 stenger jern 

1 stang kobber 

I cabes koraller 

1 tinnkrumme (skål) 

20 pund cowrieskjell (sneglehus.)  

Verdiene av varene og dermed betalingen for slaven ble beregnet til 96 riksdaler. 

Når handelen var gjort, ble de slavegjorte brennmerket, lenket og plassert i en slavekjeller. De visste svært lite om hva som ventet dem. Det var mange fantasifulle fortellinger om hva europeerne ville gjøre med dem.  

Ofte tok det flere måneder før kapteinen på slaveskipet var fornøyd med lasten. Da hadde han gjerne ankret opp ved flere av festningene for å få om bord flere afrikanere. Oppholdet ved kysten var farligere for europeerne enn for afrikanerne, siden afrikanerne hadde noe bedre immunitet mot de lokale sykdommene. De tålte også det lokale drikkevannet litt bedre.  

Når kapteinen omsider sa seg fornøyd, ble ankrene heist og seilasen vestover begynte. Det vil si, de seilte først østover. Siden både strømmen og vinden førte dem østover, var dette vanlig. Ved São Tomé tok de inn drikkevann og ferske matvarer før de begynte seilasen i riktig retning. I praksis fulgte de omtrent ekvator, og det såkalte Stillebeltet. Det var som ordet forteller, en havstrekning der det vanligvis var lite vind, men litt strøm, og den gikk heldigvis i riktig retning. Overfarten kunne derfor ta lang tid. Ikke sjelden gjorde de slavegjorte opprør. Det skjedde som oftest under første del av seilasen, mens de ennå hadde land i sikte. Bakgrunnen for opprørene var ofte frykten for hva som skulle skje med dem. 

De slavegjorte ble stuet ganske tett i lasterommet. Mennene for seg, lenket sammen to og to med fotlenker, for å gjøre det vanskeligere å rømme ved å hoppe over bord. Båtene var dessuten ofte utstyrt med såkalte finkenett. Disse var spent ut slik at dersom noen forsøkte å hoppe over rekka, skulle de havne i dette nettet. Kvinnene og barna bodde adskilt fra mennene og fikk være mer oppe på dekket enn mennene. Nede under dekk var det plassert do-bøtter. Dersom en av mennene måtte opp om natta, måtte også den han var lenket sammen med, bli med til do-bøtta. Særlig dersom det var mye uvær under overfarten, ble stanken etter hvert nesten uutholdelig, av oppkast og fra bøtter som hadde veltet. Det ble fortalt at dersom de møtte andre skip, kunne sjøfolkene på det andre skipet lukte på lang avstand at det kom et slaveskip. 

Målet for de dansk-norske slaveskipene var Dansk Vestindia, tre øyer i Karibia, som i dag utgjør De amerikanske Jomfruøyene. Når slaveskipet nærmet seg, var det vanlig at de slavegjorte fikk litt mer mat og drikke. De skulle se bra ut når de kom fram til slavemarkedet.  

Slaveauksjonen ble gjerne annonsert rett etter ankomst, slik at de som var på jakt etter mer arbeidskraft, kunne orientere seg litt og ta seg fram til auksjonen i tide. Det ble gjerne oppgitt hvor mange menn, kvinner og barn som kom for salg og hvor de kom fra.  

Like før auksjonen ble alle vasket, alt hår ble barbert bort og deretter ble de innsatt med olje, slik at de skulle se unge og friske ut. Før auksjonarius begynte sitt arbeid, fikk de mulige kjøperne se på «varene». Da kunne de studere den enkelte før de bestemte seg for å by; sjekke tennene, vurdere musklene, leddene og undersøke om de led av kjønnssykdommer.  

Så snart auksjonen var over, ble slavene på nytt brennmerket. Nå av sin nye eier, før de ble med «hjem». Det var vanlig at familier ble skilt på denne måten, siden mann og kone ofte ble kjøpt av forskjellige slaveeiere. Barna fulgte som oftest moren.  

De fleste av mennene og en del av kvinnene ble brukt som plantasjearbeidere. Noen ble brukt til husarbeid som barnepass og kjøkkenarbeid. Dersom noen av slavene var håndverkere, kunne de bli brukt som håndverkerslaver. Da kunne eieren leie dem bort til andre, som f.eks. snekkere. 

Det var vanlig at det fantes om lag ti slavegjorte for hver av de frie. Plantasjeeierne fryktet derfor alltid slaveopprør. Dette er en del av forklaringen på voldsbruken mot slavebefolkningen. Eierne følte at de måtte vise at de hadde makten. Siden de slavegjorte ble hentet fra ulike deler av Afrika og tilhørte ulike stammer som snakket forskjellige språk, bidro dette til at det ble vanskeligere for de slavegjorte å samarbeide og å gjøre motstand, selv om de var mange flere. Det er blitt beregnet at de slavegjorte på de tre øyene som utgjorde Dansk Vestindia (St. Thomas, St. Jan og St. Croix) snakket omtrent 50 ulike språk.