Å vaske verden ren for Anne Franks søsken

I Kilden Teaters programmering går det i år en linje fra «Anne Franks søsken», via «Terje Vigen», til «Jeg vil vaske verden ren». Gjennom scenekunsten søker vi å forstå hva som skjer i verden. Mens 65 millioner mennesker desperat trygler om hjelp, skryter Norge av at vi har Europas strengeste asylpolitikk.

Vår Innvandrings- og integreringsminister har lovet «å ikke gi seg på tørre møkka» i kampen for å holde tilstrømningen av flyktninger nede. De mest ekstreme kreftene i samfunnet får bensin på sine bål av velment, men fryktstyrt retorikk. Når vi må velge mellom det som er rett, og det som er lett, er ikke frykt en god rettesnor. Europa har brent før. Hvordan kan vi hindre historien fra å gjenta seg?

Det er en betydelig vei fra populisme til ekstremisme. Men den populismen vi er vitne til, tillater seg å rokke ved våre mest grunnleggende verdier: Menneskeverd og demokrati. Det er ikke tilfeldig at det er akkurat nå nazister igjen marsjerer i gatene våre med stolthet. Derfor må vi gjøre vårt ytterste for å forstå hva som skjer. Og vi må gjøre vårt ytterste for å snu utviklingen.

Respekt kan bare bygges med å vise respekt. Forståelse kan bare bygges med å forstå. Og frihet er ikke frihet før hvert enkelt menneske eier sine egne valg.

Som teaterskaper jobber jeg med to områder som har mange paralleller. Det ene er familievold. Det andre er populisme eller ekstremisme. Familievoldssaker starter sjeldent med at noen slår. Først kommer en periode med krenkende ordbruk og psykisk vold. Så, når det ikke er nok, kommer slagene. I følge Alternativ til Vold, slår flertallet av dem som gjør det, fordi de føler seg maktesløse. De slår i et forsøk på å gjenvinne den kontrollen de har mistet. Det er ikke en unnskyldning, men det er en forklaring.

Plattform (Norsk Institutt for Forebygging av Radikalisering og Voldelig Ekstremisme) påpeker en rekke faktorer som kan lede til radikalisering. Her ser vi det samme mønsteret. Overgangen fra krenkende ordbruk til voldshandlinger skjer gradvis i en radikaliseringsprosess. En av hovedårsakene til at man er sårbar for denne prosessen, er en følelse av maktesløshet i møte med samfunnet. Nøkkelen til hvordan vi bekjemper populisme, er hvordan vi møter denne maktesløsheten.

– Hva er det verste med å være på utsiden av samfunnet, spurte jeg en av mine høyreradikale samarbeidspartnere i Anne Frank-prosjektet.

– Ensomheten, svarte han.

Mennesker er ikke skapt for å leve alene. Vi er flokkdyr. Noen av oss vil gjøre nesten hva som helst for å bli en del av en flokk. En annen bidragsyter til Anne Frank- prosjektet, en flyktning som virkelig ønsket å bli en del av det norske samfunnet, løste ensomhetsproblematikken ved å bli mormoner. Ikke fordi han tror mormonene eier sannheten. Men fordi Mormonerkirken var det eneste stedet som tilbød ham likeverdig fellesskap. All ære til Mormonene, men for et nederlag for det norske samfunnet. For det er det alle former for utenforskap er. Et nederlag for samfunnet.

Teatret kan bygge bro mellom ulike virkeligheter, mellom ulike ekkokamre, ved å vise oss virkeligheten til «de andre». Aller viktigst, kan teatret vise oss at begrepet «de andre» er fiktivt. For det finnes bare enkeltindivider. Mennesker formet av historien de bærer og livet de har levd. Når vi opplever at noen ønsker å forstå oss og vår historie, er det også lettere å lytte med forståelse til andre.

Vi voksne er opptatt av at alle barn skal inviteres i barnebursdag, uansett hvem de er, hva de tror på og hvordan de oppfører seg mot andre. Vi er ikke like inkluderende i våre voksne nettverk. Vi sletter venner vi ikke er enige med på Facebook, og vi trekker oss unna dem i det virkelige liv. Det er blitt politisk korrekt å være ekskluderende. Vi skaper selv det utenforskapet vi frykter, og det er bare vi som kan bryte det opp igjen – ved å gi alle i samfunnet muligheten til å være en del av fellesskapet. Noen finner mening i livet gjennom religion. Noen finner mening i å slutte seg til en krig og vaske verden ren. Men man kan heldigvis også finne det ved å skape, eller oppleve, kunst sammen med andre. Derfor er kunsten viktig i demokratiet. Og derfor må vi være bevisste på å skape kunst som inkluderer.

Birgit Amalie Nilssen, Teatersjef