BAK SCENEN MED LEONARDO SESENNA

Solocellist Leonardo Sesenna (33) vokste opp på vingård i Guiseppe Verdis hjemby Busseto. Nå starter han dagen under furukronene på Gimlekollen.

– Det er ikke så veldig annerledes, egentlig. Etter at vi er ferdig med dagens prøver i Kilden, velger jeg ofte å gå hjem i stedet for å ta bussen, og bare nyte naturen, sier Leonardo Sesenna, og sammenligner det med roen han kjenner når han er hjemme på farens vingård i Italia. Behovet for avkobling har han alltid funnet hjemme på gården, mellom vinrankene i Busseto – nå søker han den samme nærheten til naturen under rusleturer på Odderøya.

Sesenna er en av to fast ansatte solocellister i Kristiansand Symfoniorkester, og har vært det siden februar 2015.  Audition fant sted tilbake i juni 2014, deretter ble han valgt ut som én av to cellister som orkesteret ville prøve ut. I november fikk han beskjed om at det var Leonardo KSO ønsket seg.

– Da kom jeg fra ensemblet i symfonien i Kuopio, som ligger midt i Finland.
Før det har han spilt i orkestre og ensembler i Italia, i Tampere og i London, blant annet for BBC. Han har studert under store cellister som amerikanske Marianne Chen og russiske Natalia Gutman. Det er blitt studier i byer som Firenze og Modena. Nå har han gjennomlevd alle fire årstider på Sørlandet, og er i ferd med å bli akklimatisert kristiansander.
– Det er fantastisk å bo her ved kysten. Endelig gjør jeg det, sier han.

Leonardo forteller at kimen til hans karriere som cellist nok har mye med moren å gjøre.
– Mamma er opprinnelig fra Ungarn. Hun spilte fiolin, og kunne nok vært profesjonell musiker. Hver gang hun spilte de høye tonene skrek og ropte jeg, og holdt meg for ørene. Jeg var bare halvannet år da jeg første gang satte pekefingeren rett på celloene og kontrabassen på en tv-sendt konsert. «Der.» De mørke tonene likte jeg åpenbart bedre, sier Leonardo, og trekker på smilebåndet. I dag er celloen like viktig for ham som om det var en arm på kroppen.

For etter hvert ble det cellotimer – og korsang. Fra han var åtte-ni til han var fjorten var han med som sanger i et barnekor i Piacenza, nabobyen.

– Vi reiste over hele Europa og holdt konserter, bare dirigenten og oss barna. I buss.
Ikke sjelden var hele koret på turné i dagevis, både i Tyskland og Frankrike. Uten foreldre.
– Maestroen holdt styr på oss med militærdisiplin. Det var et strengt regime, opp klokken åtte om morgenen til frokost og de første øvelsene. Så gikk det slag i slag til middag, og på kveldene var det fotballtrening og sosiale aktiviteter.
Det var i løpet av disse årene at Leonardo utviklet et symbiotisk forhold til musikk og det å skape musikk sammen med andre, forteller han. Det var en forberedelse til livet som musiker i symfoniorkester, der man må påregne å flytte kloden rundt for å kunne livnære seg.
– De andre barna sto i kø foran telefonkiosken for å ringe hjem til mamma. Jeg var nok den eneste som gikk blid og lykkelig omkring, og ikke engang som niåring følte jeg den store hjemlengselen.

Moren hans hadde nemlig instruert ham før turene og sagt: «Ring meg bare hvis du har problemer. Hvis ikke, ses vi når du kommer hjem.»
– Hun satte oss fri, oss barna. Det føler jeg virkelig. Hun oppdro oss med varme og kjærlighet, men lærte oss samtidig selvstendighet.

Likevel, til tross for selvstendighetsgenet han er født med, tankene hans går ofte tilbake til vingården som har vært i slekten i generasjoner. I sommer var han hjemme i en måned og vel så det. Lange kvelder i hagen med familie og venner, vin og steinovnspizza, hjem til gården og døsent landsbyliv.
– Min eldste bror er ingeniør, og har ingen planer om å overta. Heller ikke min søster, som er 25 nå. Jeg tenker ofte at jeg må be min far om å skrive en bok, om alle hemmelighetene han sitter på, for han er en utrolig dyktig vinbonde. Men vi er liksom ikke i Piemonte, det har vært tøft å overleve for familien min, og jeg måtte selv ta spillejobber fra jeg var 16 år for å klare meg, forteller han.

Vanskelige tider var det også i sin tid for operakomponisten Guiseppe Verdi, som vokste opp i samme by som Leonardo. Verdi fikk avslag da han søkte konservatoriet i Milano, og måtte ta privattimer. Han mistet tidlig sin første kone, og deres to barn. Deretter ble han nærmest fordrevet fra Busseto, fordi han flyttet sammen med en tobarnsmor uten å gifte seg med henne. Først på 1840-tallet lyktes han som musiker og komponist. Men da lyktes han til gagns, og skrev udødelige verker som Macbeth, Rigoletto, Il Trovatore, La Traviata.
Leonardo har ingen klare favoritter blant komponistene, men holder likevel Verdi fram som et forbilde, og er selvsagt stolt over å komme fra samme by.
– Du kan virkelig føle at Verdi fortsatt er tilstede i Busseto, når du går omkring i gatene der, sier han.
– Beethoven, Mozart, de var utelukkende musikere. Men Verdi var mye mer enn det. Han var i tillegg bonde, gartner, kokk, han hadde mold under fingerneglene. Levde tett på jorda og naturen. Jeg tror han skapte så vakker musikk nettopp fordi han evnet å bruke alle disse ulike erfaringene og samle dem i musikken.
– Når du vokser opp med naturelementene og ser din egen far slåss mot dem, i år da avlingene svikter, da gjør du deg noen tanker overfor hvem vi som mennesker er. Vi har ikke noe å stille opp mot naturen, naturen vinner alltid. Det gjør deg ydmyk.

Og ydmykhet føler Sesenna også når han står overfor partiturer skrevet av de store mesterne.

– Spiller vi Beethoven neste konsert, starter arbeidsdagen min med å hilse på Beethoven, sitte for meg selv, bli kjent med ham. Lytte til hva han kan ha ment og tenkt når han skrev stykket. Deretter går jeg inn for å øve, for å yte komponisten rettferdighet.

Han forteller om paradigmeskifter i dirigentstil før og nå, at dirigentene kanskje er mindre diktatoriske enn før, at man lytter mer til hverandre, men at tolkning av verker likevel gjøres best innenfor strenge rammer. På 1800-tallet vokste det fram en tradisjon for å improvisere under fremførelsen av store operaverker, og en rekke historiske feil er gjort i nedtegnelsene, forteller Leonardo.

– Verdi skrev en gang i et brev: «Spill nøyaktig slik jeg skrev det». Det betyr ikke at jeg ikke kan finne stor frihet i min egen tolkning av verket. Men det er en grunn til at det er skrevet som det er. Vi må finne tolkningen sammen, alle i orkesteret. I andre yrker har man sin egen kontorpult på jobb. Vi sitter så tett sammen at vi nesten puster for hverandre. Jeg tenker at jeg er en liten del av noe større som musiker i orkesteret, og det er noe av det som gjør dette så spennende. Vi er en organisme. En hel liten vingård.

Og Leonardo selv ser ikke bort fra at det kanskje kan bli vinbonde av ham på sikt.
– Fortsetter klimaendringene i den retningen vi ser nå, kan det kanskje la seg gjøre å dyrke vindruer i Kristiansand en gang i fremtiden. Kanskje på Gimlekollen? sier han spøkefullt.
Han har kanskje slått seg til ro med at han blir her en stund, i KSO. Har han rukket å finne seg en kjæreste her i byen?
– Nei. Jeg er solo.