Utvandringen til Amerika er et stort kapittel i norsk historie.
Trange tider hjemme tvang mange til å søke lykken i det forjettede land, Amerika. Ikke minst var utvandringen fra Agder stor. Målt i forhold til den hjemmehørende befolkningen i landsdelen, er det beregnet at det allerede i 1930 fantes en utvandret befolkning fra Agder på over 50 prosent om en summerer opp den utvandringen som hadde funnet sted fra midten av 1800-tallet til land utenfor Europa. Det meste av denne utvandringen hadde Nord-Amerika og særlig USA som mål. Dette gjør Agder, sammen med Oppland, til den landsdelen i hele Norden som sendte flest oversjøiske utvandrere. I dette notat skal jeg si litt om bakgrunnen for at det ble slik, og om hva det har betydd for oss at det gikk som det gjorde.
Tidligere utvandring
Nå var ikke det å reise ut noe nytt for egdene. Allerede fra tidlig på 1600-tallet av hadde unge gutter og jenter funnet arbeid og utkomme utenlands. Særlig lokket det rike Nederland mange unge egder til seg. Guttene ble sjøfolk, mens jentene fikk husposter i velstående hjem. Med seg tilbake til Norge brakte de impulser i form av varer, tjenester og skikker de hadde kommet over ute. Utvekslingen med Nederland var stor. Noen nederlendere havnet som følge av handelsvirksomhet og sjøfart også i Norge. I Flekkefjord har vi bydelen Hollenderbyen som et minne om denne tiden. Flere av sørlandsbyene har en hollendergate, og langs kyststripa brukes stadig nederlandske navn som Theis og Tonny.
Opptur og sammenbrudd
Med amerikafarten ble det likevel noe annet. Den ble for Agders del både omfattende og langvarig. Men den kom relativt sent i gang om vi sammenlikner med hva som var tilfelle i andre deler av landet. Et lite forspill fikk vi likevel noen år rundt 1850 med en kortvarig utvandring fra Indre Aust-Agder, særlig fra Setesdal. Grovt sett regner vi fire store utvandringsbølger i Norge, en første fra slutten av 1860-årene, en andre fra 1880-årene av, en tredje fra århundreskiftet og fram til avslutningen av første verdenskrig, så til slutt en fjerde bølge som begynte først på 1920-tallet og som nasjonalt ebbet ut ved inngangen til 1930-tallet, men som for Agders del fortsatte langt inn i etterkrigstiden. Den første bølgen rekrutterte lite fra Agder. Gode tider, særlig for seilskipsfarten fra midten av hundreåret av, skapte en økonomisk opptur i landsdelen som det ennå går gjetord om. Arendal var mot slutten av seilskuteboomen antakelig Norges rikeste by målt i inntekt per innbygger, en slags parallell til hva Stavanger i vår egen tid ble med oljeaktiviteten. Det er ganske langt derfra til den status den samme byen ble gitt da Bård Tufte Johansen og Harald Eia herjet med Arendal i sine Lille lørdag-programmer for en del år siden.
Den økonomiske oppturen skapte sysselsettingsmuligheter regionalt, også for folk fra bygdene i innlandet der jordressursene var knappe og alternativene få. Barnevandringene, som særlig gikk fra de indre bygdene i Vest-Agder til de rikere gårdene langs kysten i Aust-Agder, gir et tidsvindu til å forstå hvor trangt mange hadde det. Da de økonomiske tidene ble vanskeligere utover i 1880-årene, kunne ikke kystbyene lenger gi sysselsetting til en voksende befolkning. I 1886 kom så det store krakket i Arendal, en hendelse som rammet bankvesen, annen næringsvirksomhet og folk flest svært hardt. I historisk sammenlikning er dette kanskje den største regionaløkonomiske krisen landet vårt har opplevd etter svartedauden. Vi skal huske at dette skjedde i en tid der det offentliges rolle i økonomien var svært liten, og ordene nødsarbeid og distriktspolitikk ennå ikke var oppfunnet. Landsdelen måtte klare seg selv. Det klarte den dårlig.
For å illustrere, ved Folketellingen i 1875 hadde Agderfylkene, som den gang het Nedenes amt (Aust-Agder) og Lister og Mandals amt (Vest-Agder) til sammen 8,4 prosent av landets folketall. I 1960 hadde landet samlet sett fordoblet folketallet, men Agders andel av den samlede befolkningen var falt til 5,1 prosent i den samme perioden. For Aust-Agders del var utviklingen mest dramatisk. Her falt andelen av rikets befolkning fra 4,2 til 2,1 prosent i den samme perioden. Landsdelens nedtur ble langvarig. På sett og vis er noen av de levekårsutfordringene som vi fortsatt sliter med regionalt, senvirkninger av det økonomiske sammenbruddet på slutten av 1800-tallet.
Begynnende og ujevn gjenreisning
Den delen av Agder som klarte seg best og raskest kom på fote igjen, var det vi i dag forstår som Kristiansands-regionen. Det skyldtes flere forhold. Noen peker på at rederiene her var raskere ute med å snu seg fra seil til motor enn tilfelle var lengre øst. Et annet poeng var at Kristiansand, og til dels Flekkefjord og Mandal, etter hvert utviklet en mer variert og robust industristruktur, rustet for en ny tid. Et tredje forhold var at Kristiansand befestet rollen som den viktigste byen i landsdelen for offentlig virksomhet, sivilt som militært og geistlig. Et siste poeng er at Kristiansand gradvis vokste fram som det viktigste transportknutepunktet i landsdelen, både til sjøs og til lands, og etter hvert også for en begynnende luftfart. Disse tyngdeforskyvningene skulle komme til å prege bosettingsutviklingen i landsdelen.
Fram til ca. 1920 var Arendal en større by i folketall enn Kristiansand. Etter den tid har utviklingen nesten sammenhengende gått i Kristiansands favør. Internt i Vest-Agder kan vi observere det samme. I 1890 bodde to tredeler av befolkningen i de vestre delene av fylket, det vi i dag forstår som Mandalsregionen og Listerregionen, mens en tredel bodde i dagens kristiansandsregion. Kristiansand sorterte til og med under fogden i Mandal fram til begynnelsen av 1900-tallet. I dag bor mer enn to tredeler av gamle Vest-Agders befolkning i Kristiansandsregionen, mens de vestlige delene av fylket sliter med å holde på sin tredel. Særlig gjelder dette for Lister.
Innenlandske alternativer
For mange som lette etter utkomme og en bedre fremtid ble det derfor nødvendig å se etter andre muligheter enn dem som fantes i egen landsdel. Den tiltakende veksten i og rundt Kristiansand ved begynnelsen av 1900-tallet hadde ikke styrke nok til å være magnet for landsdelens befolkningsoverskudd. Industrieventyrene til Sam Eyde vakte oppsikt nasjonalt, men lokalt var kraftutbyggingen i Nidelva og etableringen av industristedet Eydehavn også for smått til å møte det regionale behovet for ny næringsvirksomhet. En nærliggende mulighet var industrireisingen i Telemark. Industrieventyret langs vassdragene i Telemark trakk arbeidskraft fra bygdene og byene lengst øst i Agder. Fra 1910 av gjorde f.eks. et stigende antall innflyttere fra Risør seg bemerket som et tilskudd til den nye industribyen Rjukans befolkning.
I mellomkrigstiden ble også arbeidet for nydyrking innenlands intensivert. Allerede i 1908 ble selskapet Ny Jord etablert. Selskapets fulle navn, Selskap til landets indre kolonisasjon og emigrasjonens innskrenking, avslører den doble holdningen. Utvandringen ble, særlig fra 1900-tallets begynnelse, sett på som et stort problem. Den tappet landet for folk. I Statistisk sentralbyrås spesialstudie av utvandringen utgitt i 1921, brukes ordene hjemsøkt og rammet for å karakterisere emigrasjonens virkning på samfunnet. Det gjaldt å stoppe den ved å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser. Slik var holdningen i nabolandene våre også. Og dette tiltaket hadde sine ideologer.
Knut Hamsun var en av dem. I romanen Markens Grøde idealiserer han bureiseren og hans virke. Hamsun hadde selv hatt to lengre opphold i USA på 1880-tallet. Disse oppholdene etterlot hos ham et negativt bilde av det amerikanske samfunn og dets utvikling. Men bureisingsideologien hadde lite gjennomslag på Agder. Til det var det rett og slett for lite ledig jord å oppdrive. I Nord-Norge og i Hedmark og Oppland var nydyrkingsaktiviteten betydelig. For egder fantes den nye jorda på den andre siden av Atlanterhavet.
Også tidligere hadde indre kolonisering vært et svar på nød og fattigdom. I juli 1789 rammet en voldsom flomkatastrofe, Storofsen, de indre dalførene på Østlandet og la hele bygder ødelagt tilbake. Dette ble opphavet til den omfattende oppdyrkingen av dalførene i Indre Troms og enkelte sidedaler i Finnmark som kom til å prege første del av 1800-tallet. Folk dro i hopetall, særlig fra Gudbrandsdalen og Østerdalen, for å skape seg ny fremtid i nord. Hans Nielsen Hauge som drev aktivt med næringsutvikling og etablering av bedrifter over hele landet, også på Agder, besøkte dølene i Troms og var svært begeistret over det han bevitnet. Men ingenting tyder på at han klarte å dirigere noen strøm av egder nordover.
Utvandringen skyter fart
Men da utvandringen til Amerika først kom i gang, dro folk fra Agder, og Kristiansand ble en av de store utvandringshavnene i Norge. Den andre store utvandringsbølgen rekrutterte mange egder, og utvandringen fortsatte fra Agder, også da emigrasjonen fra Norge ellers stoppet opp annensteds. Utover i mellomkrigstiden kom et nytt hinder til. USA strammet inn immigrasjonspolitikken, særlig etter at krakket i 1929 gjorde behovet for ny arbeidskraft mindre. Virkningen var at det ble vanskeligere å emigrere. Dermed minsket strømmen av emigranter, og noen søkte seg også til andre utvandringsmål, særlig til Canada. Nasjonalt fortsatte Norge likevel å ha et netto utvandringsoverskudd helt fram til slutten av 1960-tallet. Først da begynner Norge sakte å bli netto mottaker av innvandring.
Ser vi på den regionale fordelingen av utvandringen internt i Agder, er det to områder som skiller seg særlig ut. Bygdene i Lister og byene i Aust-Agder. Her kom den årlige utvandringen i tiden før og etter år 1900 opp i rundt 2 prosent årlig av den hjemmehørende folkemengden. Lokalt kunne utvandringen bli enda større. Fra den tidligere kommunen, Herad på Lista, var den årlige utvandringen i tidsrommet 1901-1910 nesten 3,3 prosent. Kommunen hadde i denne tiårsperiode en middelfolkemengde på 991 innbyggere og en samlet utvandring på 326 personer. Dette er tall vi ellers bare finner i det mest utvandringsrammede av alle europeiske land, Irland. Minst betydning, relativt sett, hadde utvandringen i Setesdal. Kristiansand og de øvrige byene i Vest-Agder kommer i en mellomstilling mellom disse ytterpunktene.
Sett i et lengre perspektiv var det de samme to regionene, Lister-regionen og det meste av Aust-Agder, som ikke kom i gang økonomisk før lenge etter annen verdenskrig. Derfor tok strømmen av mennesker som søkte lykken i Amerika seg noe opp igjen etter krigen, særlig fra Lister-regionen, om enn ikke på samme måte som før. Nå begynte den formen for langpendling som kom til å prege vestre del av Vest-Agder helt opp til 1980-tallet, sesongarbeid i USA, særlig innenfor bygge- og anleggsnæringen på Østkysten. Denne tradisjonen er levende skildret av Siv Ringdal i hennes bok om det amerikanske miljøet på Lista. Først da den store vannkraftutbyggingen kom i gang med Sira-Kvina-utbyggingen først på 1960-tallet med tilhørende industrialisering, ble sysselsettingsmulighetene virkelig bedret i vestre Vest-Agder.
Og det var ikke bedre stelt østover. Den markante politikeren, Kristian Sundtoft (1937-2015), vokste opp i Lillesand på 1950-tallet. Han fortalte meg en gang at da han mot slutten av det samme tiåret bestemte seg for å studere økonomi i Bergen, var det én ting som var sikkert: Han kunne aldri vende tilbake til Lillesand igjen. Der ville det ikke være jobb til ham. Denne historien forteller om et problem og et voksende tilleggsproblem. Ikke bare var det mangel på arbeid, men det kvalifiserte arbeidslivet var ennå ikke åpnet. Lillesand var et søvnig ladested uten kontakt med arbeidsmarkedet i Kristiansand. Først etter at Varoddbrua kom på plass i 1956, og veien gjennom Høvåg ble utbedret noen år senere, ble grunnlaget lagt for en ny tid. Dermed kom Amerika til Lillesand i form av industriselskapet Norton Company som etablerte smelteverk rett utenfor byen. Der fikk også Sundtoft jobb. Han slapp å reise ut, til Amerika eller til Oslo. I dag er det nesten ingen steder på Sørlandet der mulighetene er flere og utdanningsnivået høyere i yrkesbefolkningen flere enn nettopp i Lillesand.
Jord og sjøfart
Når vi snakker om utvandring, er det ofte jakten på jord og reisen til prærien som trekkes fram. Her finner vi det norske Amerika. For mange emigranter ble det slik. De søkte seg til Midt-Vesten og ble farmere. For mange sørlendinger ble det også slik, men for stadig flere av dem var det annerledes. Det var sjøfarten som bandt dem til utlandet, og som knyttet dem til utvandringen. Slik var det også ellers i Norden. Områder med mye utenriks sjøfart, så som Vest-Sverige og finske Österbotten, hadde mer oversjøisk utvandring enn andre deler av de samme landene. Dermed ble også de amerikanske kystbyene viktigere endestasjoner for utvandringen, for mange sørlendinger ble Brooklyn i New York en slik havn. Mange endte også opp i Chicago, ved enden av de store ‘leikene’. På vestkysten ble i nyere tid San Francisco og Seattle slike byer, om enn i mindre målestokk enn New York.
Dette mønsteret stemmer med hva vi ellers observerer ved flytting, både over korte og lange avstander. Forbindelseslinjer bærer informasjon om muligheter som igjen sporer andre til å følge etter dem som gikk foran. Sjøfart og utvandring skapte slike linjer til fjerne steder der det gjerne oppsto lokale miljøer av mennesker som kom fra samme område hjemme i Norge. På begynnelsen av 1900-tallet oppsto det flere lokalt definerte innvandrerforeninger i Amerika, omtrent på samme vis som innflyttere til Oslo grunnla lag og foreninger som hyllet hjemstavnen. De lange linjene bar mer interessant informasjon enn de lokale. På engelsk har dette fenomenet blitt kjent som the strength of weak ties. I dag er dette nærmest blitt et credo for økt internasjonalisering av økonomi og næringsliv: Følg de lange, usikre linjene til nye muligheter! I vår landsdel bandt sjøfarten mer enn ellers. Det å reise langt var naturlig. Helt opp til vår egen tid har det vært slik. Ser vi på den innvandringen som i dag skjer til Norge, følger den samme logikk, Ofte kommer innvandrere fra samme områder i opprinnelseslandet der informasjonen om mulighetene i Norge kan sirkulere i lokalmiljøer eller i slekter, som dermed blir overrepresentert til å utvandre.
Koplingen til sjøfarten har også en annen side ved seg. Fordi arbeidet til sjøs krevde lange opphold hjemmefra, var det alltid en bestand av norske sjømenn i fremmede havner. For noen av dem passet det slik. Andre ble akterutseilt. I tidligere tider rømte også en del mannskap fra de norske skipene for å søke lykken ute, ikke minst i Amerika der det kunne være bedre utkomme å finne eller håp om høyere hyre på et utenlandsk skip. Noen ganger gikk det galt med dem som ble hengende ute, år etter år. I Brooklyn vokste det i mellomkrigstiden fram en koloni av forhutlete sjøfolk på en søppelfylling, kalt Ørkenen Sur. Etter siste krig arbeidet den utflyttede sørlendingen, Reidar Wennesland, som lege og psykiater i San Francisco blant nordmenn som hadde blitt igjen i området rundt byen. Da Wennesland vendte hjem til Norge, hadde han med seg en unik samling amerikansk beat-kunst fra den første etterkrigstiden. Denne samlingen er i dag utstilt på Universitetet i Agder og Kristiansand katedralskole, og er den største samlingen av slik kunst utenfor USA.
Spillet snur
Da den nye tiden kom til Aust-Agder begynte endelig også folketallet å vokse. Særlig utover på 1980-tallet tok den sentrale delen av kyststripa, strekningen Arendal – Lillesand noen voldsomme kliv. Så kunne vi observere noe merkelig: Midt på 1980-tallet var Aust-Agder landets raskest voksende fylke i relativt folketall, og samtidig hadde det samme fylket landets høyeste arbeidsløshet, prosentvis. Sørlandet, som selv hadde sendt av gårde flere generasjoner av utvandrere, ble nå nærmest invadert av høyt utdannet arbeidskraft fra andre deler av landet, arbeidskraft som kunne fylle de nye jobbene som den første etterkrigstidens sørlendinger selv ikke hadde kvalifisert seg til å ta. Dermed oppsto det en spenning i landsdelen. Kvindølen Andreas Hompland har satt navn på fenomenet bak; han kalte det innflytterplaga. Noen dro det så langt som til å hevde at hele landsdelen var våknet opp av en århundrelang nedtur, bare for å finne seg selv kolonisert av mennesker og holdninger som ikke hadde rot i landsdelens egne kultur. Herfra går det en nærmest rett linje til nettpublikasjonen Sørlandsnyhetene, og til det politiske jordskjelv som kom med kommunevalget i Kristiansand i 2019.
Dette mønsteret stemmer med hva vi ellers observerer ved flytting, både over korte og lange avstander. Forbindelseslinjer bærer informasjon om muligheter som igjen sporer andre til å følge etter dem som gikk foran. Sjøfart og utvandring skapte slike linjer til fjerne steder der det gjerne oppsto lokale miljøer av mennesker som kom fra samme område hjemme i Norge. På begynnelsen av 1900-tallet oppsto det flere lokalt definerte innvandrerforeninger i Amerika, omtrent på samme vis som innflyttere til Oslo grunnla lag og foreninger som hyllet hjemstavnen. De lange linjene bar mer interessant informasjon enn de lokale. På engelsk har dette fenomenet blitt kjent som the strength of weak ties. I dag er dette nærmest blitt et credo for økt internasjonalisering av økonomi og næringsliv: Følg de lange, usikre linjene til nye muligheter! I vår landsdel bandt sjøfarten mer enn ellers. Det å reise langt var naturlig. Helt opp til vår egen tid har det vært slik. Ser vi på den innvandringen som i dag skjer til Norge, følger den samme logikk, Ofte kommer innvandrere fra samme områder i opprinnelseslandet der informasjonen om mulighetene i Norge kan sirkulere i lokalmiljøer eller i slekter, som dermed blir overrepresentert til å utvandre.
Koplingen til sjøfarten har også en annen side ved seg. Fordi arbeidet til sjøs krevde lange opphold hjemmefra, var det alltid en bestand av norske sjømenn i fremmede havner. For noen av dem passet det slik. Andre ble akterutseilt. I tidligere tider rømte også en del mannskap fra de norske skipene for å søke lykken ute, ikke minst i Amerika der det kunne være bedre utkomme å finne eller håp om høyere hyre på et utenlandsk skip. Noen ganger gikk det galt med dem som ble hengende ute, år etter år. I Brooklyn vokste det i mellomkrigstiden fram en koloni av forhutlete sjøfolk på en søppelfylling, kalt Ørkenen Sur. Etter siste krig arbeidet den utflyttede sørlendingen, Reidar Wennesland, som lege og psykiater i San Francisco blant nordmenn som hadde blitt igjen i området rundt byen. Da Wennesland vendte hjem til Norge, hadde han med seg en unik samling amerikansk beat-kunst fra den første etterkrigstiden. Denne samlingen er i dag utstilt på Universitetet i Agder og Kristiansand katedralskole, og er den største samlingen av slik kunst utenfor USA.
Flytting og tilbakeflytting
Om flytting vet vi helt allment at enhver strøm har sin motstrøm. Det er også slik at det gjerne er sammenheng mellom størrelsen på tilflytting og tilbakeflytting, om enn forskyvingene kan være store i tid. Slik var det også med utvandringen til Amerika. Den hjemvendte norsk-amerikaneren ble etter hvert et fast inventar i det hjemlige typegalleriet, både beundret og litt gjort til latter, som i Astow Ericson og Otto Nielsens vise, Det var Julekveld i skogen. Svært mange dro ut, og etter hvert vendte mange tilbake. Over tid kan vi anslå at drøyt hver tredje utvandrer flyttet tilbake til Norge. Av disse igjen vendte, med et noe usikkert anslag, rundt 8 av 10 tilbake til hjemstedet. Allerede tidlig i forrige århundre er det et påtakelig innslag av hjemvendte norsk-amerikanere i befolkningen, ikke minst på bygdene i Vest-Agder.
Grunnene for å vende hjem kunne være ulike. Noen hadde oppnådd målet og tjent det de skulle for å sette bo i Norge. Andre lengtet hjem eller fant seg ikke til rette i utlendighet. Atter andre mislyktes. Den amerikanske drømmen ble fiasko i stedet for suksess. Det siste ble ofte et problem for dem som opplevde det. Forventningene til Amerika var så store, og det var flaut å mislykkes. Jeg kan selv huske hvordan vi tidlig på 1960-tallet ventet på at Amerika-båten skulle klappe til kai og å kunne møte myteomspunne slektninger som bokstavelig talt øste sin relative rikdom over oss heimfødinger. De hadde varmet opp til besøket år i forveien ved å sende dollar-sedler i posten til oss som var barn. Det var valuta vi kunne gå til banken med for å få utbetalt et svimlende beløp i norsk mynt. Over disk fikk vi 7 kroner og 14 øre rett i neven, uten gebyrer. Da amerikakoffertene så ble pakket opp, vanket det hawaiiskjorter, pilotbriller, trekk-opp-biler, sovedokker og godterier med uvant smak og farge til hele slekta.
Fram mot vår egen tid ble mye av dette justert ned. Det ble lettere å reise fram og tilbake. Samtidig ble forskjellene i levekår utjevnet mellom Norge og Nord-Amerika. Jeg hadde selv en tante som ble gift med en utvandret setesdøl, Ed Brokke, som hadde slått seg opp som entreprenør i Ketchikan, Alaska. Da han døde sist på 1970-tallet, flyttet hun hjem til Norge igjen. Ganske snart slo hun fast at hun materielt sett hadde det vel så bra i gamlelandet som hun hadde hatt det ‘over there’. I dag er det enda mer slik.
Hva vi tapte, og hva vi vant
La oss gjøre et tankeeksperiment. Hva hadde skjedd om landsdelen vår ikke hadde gått på en smell på slutten av 1800-tallet? Om vi regner på det, og forutsetter at landsdelen hadde klart å brødfø sine innbyggere i samme omfang som den gjorde i seilskutetidens glansdager, det vil si at vi i 2022 skulle ha hatt 8,4 prosent av Norges befolkning, ville vi i dag ha vært noe over 450 000 egder. Det mangler altså drøyt 140 000 av oss utover de nær på 310 000 som lever her i dag. Mye av denne mankoen finner vi som utvandret til andre land, først og fremst til Nord-Amerika, men mange har også måttet finne seg annet bosted innenlands.
Det er enkelt å si at om det hadde gått slik, ville vi ha vært omtrent like store som Trøndelag eller Rogaland i folketall. Vi ville ha hatt en større regional økonomi. Vi ville ha hatt 14 eller 15 mandater på Stortinget i stedte for 10. Det ville kanskje også ha vært umulig, selv for Arbeiderpartiet, å danne regjering uten å ta med en statsråd eller to fra Sørlandet. Men ville vi ha hatt det bedre? Noe av utfordringen med å være en liten, spesialisert region rent økonomisk er at vi blir sårbare. Det er ille å være liten og sårbar, men ikke stort bedre å være sårbar som stor. Rogaland etter oljen illustrerer noe av utfordringen. Vi vet allerede at regioner med et variert nærings- og arbeidsliv klarer seg bedre enn regioner der alle eggene er lagt i samme kurv. Byregioner som Oslo, Bergen og Trondheim er nå bedre stelt enn Stavanger-regionen, selv om vi i vår tid har et velutviklet velferdssystem og en offentlig økonomi der kriser bedre fanges opp enn før. Viktigere enn å være stor, er det derfor å ha bredde i næringsliv og sysselsetting. Er det noe 1800-tallets krise kan lære oss, er hvor farlig det er å være ensidig avhengig av én type økonomisk tilpasning.
Da det gikk skeis på Agder, ble vi reddet av utvandringen. Og så fikk vi en masse tilbake. Helt banalt er det å konstatere at der noen drar, blir det mer rom for dem som blir igjen. Trykket letter. Emigranter sender også penger hjem, da som nå. Det som likevel slår oss mest er hvordan kontakten med Amerika setter spor, fysisk og kulturelt. Siv Ringdal skriver levende om dette i sin bok om det amerikanske Lista, om hvordan byggeskikk, språk og væremåte gradvis tok farge av utvekslingen med Amerika. Jeg skal derfor nøye meg å peke på to områder der innflytelsen fra Amerika er tydelig, den religiøse og politiske kulturen.
Religiøs påvirkning
Kontakten med utlandet satte varige spor i landsdelens religiøse liv. Den sørøstnorske kyststripen fra Halden til Egersund har helt siden 1850-årene vært preget av den type ikke-luthersk protestantisme som særlig fantes i Storbritannia og USA. Både baptismen og metodismen kom til Norge via sjømenn, i begge tilfeller etter at trossamfunnsstifterne hadde møtt disse bevegelsene i USA. De blomstrende havnene langs kysten trakk til seg predikanter og emissærer av alle slag, og floraen av trossamfunn ble raskt stor. Arendal var sammen med området rundt Langesundsfjorden i Telemark i særlig grad preget av den nye type religiøst liv, som etter hvert gikk under samlebetegnelsen frikirkelighet. Den dag i dag er hele kyststripen fra svenskegrensen i øst til Dalane i vest et kjerneområde for denne kristendomsformen.
Også den lutherske lekmannsbevegelsen skulle bli farget av kontakten med Amerika. Min egen farfar, Iver M. Knudsen, er en del av denne historien. Han kom opprinnelig fra dette lille utværet Brattvær utenfor Smøla, der han vokste opp som fisker. Etter en serie med forlis som rammet lokalsamfunnet hardt, bestemte han seg for å emigrere. Han kom til USA tidlig på 1900-tallet der han prøvde seg som cowboy og gikk på bibelskole i Midt-Vesten. Så vendte han etter noen år tilbake til Norge og ble i mellomkrigstiden forstander for frikirkemenighetene på Songe i Holt og i Arendal. I en periode var han også synodeformann (øverste leder) for Den evangelisk-lutherske i Norge. Han brakte kulturell ballast med seg hjem.
Helt til i dag har den religiøse koloritten på Agder, og særlig langs kysten, hatt et amerikansk drag over seg. John Olav Larssen, ofte kalt Norges Billy Graham, var snekkeren fra Egersund som tok den amerikanske teltmøte-tradisjonen til Norge og Justøya, som ble hans sommerbase. Aril Edvardsen er nok et eksempel på en amerikansk-inspirert forkynner. Hans Sarons Dal ga den amerikaniserte frikirkeligheten enda en omdreining. Selv gled Edvardsen inn i Lister-tradisjonen med å bo litt i Kvinesdal og litt i Florida – det norske Brooklyn tilhørte den forrige generasjonen. Han var hjemme begge steder, åndelig som fysisk. Han ga også en annen crossover-skikkelse fra det amerikanske Agder en scene å opptre på, Kjell Henning Bjørnestad, alias Kjell Elvis. Elvis-tolkeren som stadig gir skikkelse til den amerikanske kulturimporten, var en velkommen gjest i Sarons Dal. Den sømløse overgangen mellom det sekulære og det religiøse som mye av den amerikanske populærkulturen representerer, preger stadig Agder, kanskje mer enn vi finner andre steder i landet. Litt etter at min farfar reiste til Amerika for å gå på bibelskole, dro halvsøsteren hans, Olava, også til Amerika. Men hun havnet ikke på bibelskole. Hun ble i stedet husholderske hos skuespilleren Cary Grant i California. Derfra sendte hun hjem filmikonets avlagte dresser til sin brors familie i Norge. Slikt kom godt med i et pastorhjem med mange barn og slunken økonomi.
Den politiske dimensjonen
Kontakten med Amerika inspirerte også politisk, men da er det vanskeligere å avgrense denne påvirkningen til vår egen landsdel. Mens den religiøse kontakten med Amerika kom til å gjøre Agder ulikt resten av Norge, er det nok riktig å si at den politiske inspirasjonen mer har hatt et nasjonalt enn regionalt nedslag her hjemme. For mange europeiske utvandrere var den politiske friheten i USA viktig. I dag tenker vi kanskje helst på de former for nyliberalisme som kom til å prege verden etter at Ronald Reagans tiltrådte som USAs president i 1981, eller på den populistiske vendingen vi nylig har opplevd med Donald Trump, når vi snakker om amerikansk politikk.
Historisk er det vel så viktig å peke på hvordan den politiske vendingen mot Amerika vi fikk opp gjennom forrige århundre, og særlig etter siste krig, var næret gjennom personlige kontakter og erfaringer på alle sider av det politiske spekter. Arbeiderpartiets store organisator, Martin Tranmæl hadde lært mye av sitt politiske håndverk som omstreifende utvandrer i USA før første verdenskrig, og han hentet direkte inspirasjon fra måten amerikansk fagbevegelse arbeidet på til sitt eget politiske arbeid i Norge . Haakon Lie, Arbeiderpartiets store og stridbare partisekretær under Gerhardsen-epoken, var amerikansk gift og tilbrakte mye av sin tid i Amerika. I forsvars- og sikkerhetspolitikken ble han av mange oppfattet som mer amerikavennlig enn noen amerikaner selv kunne være. Siden jeg har nevnt sjøfartens betydning for utvandringen, kan vi ta med at den sentrale personen i oppbyggingen av den amerikanske fagbevegelsen blant sjømenn, Andrew Furuseth, var utvandret nordmann, rett nok ikke fra Sørlandet, men fra Romedal i Hedmark.
Etter siste krig beskrives den politiske verdensorden ofte som Pax Americana. Vi fikk en nyorientering av det politiske og økonomiske liv der verden ble delt inn i sfærer, og der det egentlig bare fantes én supermakt, USA. Det er dette byggverket som de siste årenes angrep på internasjonale reguleringer av økonomisk samkvem landene imellom, retter seg mot. Av dem som, med base i USA fram til krigens slutt, var med å på tegne opp denne nye økonomiske verdensorden, og da med utgangspunkt i arven etter Roosevelts New Deal, finner vi i alle fall én sørlending, Ole Colbjørnsen. Den tidligere kommunisten fra Vegårshei og Risør ble en av det moderne Norges fremste økonomiske arkitekter, men kommunismen hadde han underveis byttet ut med amerikansk pragmatisme.
Etterkrigstidens politiske debatter ble mange og harde. Synet på Amerika sto sentralt i diskusjonene, da som nå. Skal vi forstå noen av konfliktlinjene i disse oppgjørene, kan det være inspirasjon å hente ved å lese opp igjen en av Sørlandets store forfattere, Jens Bjørneboe og hans artikkelsamling Vi som elsket Amerika.
Avslutning
Krisen som rammet Agder i siste del av 1800-tallet var større enn landsdelen selv og landet som helhet kunne rå med. Utvandring til Amerika ble derfor løsningen for mange uten utsikt til en fremtid i eget hjemland. Vi kan trygt si at Amerika på dette viset reddet landsdelen fra en ulykke som kunne ha utviklet seg langt mer tragisk enn tilfellet ble. Når utvandringen først ble et faktum, er det grunn til å peke på de mange impulser den ga tilbake til landsdelen selv. Ikke bare sendte mange emigranter penger tilbake til sine kjære hjemme. Nye skikker, kulturformer og synsmåter vant plass i den lokale kulturen, ikke minst gjennom tilbakeflytting og sesongmessig langpendling. Slik ble Agder vevd inn i en ny tid – og for alltid forandret. Nå er dette en del av vår regionale kulturarv.
