Fargespill – en kilde til dialog
Ord er underlige
Ole Hamre er en musiker og komponist som har utviklet og ledet en rekke kunstneriske prosjekter på nasjonalt nivå. Hamre er mannen bak menneskeorgelet «Folkofonen» og ikke minst initiativtaker og kunstnerisk leder for det multikulturelle barne- og ungdomsprosjektet «Fargespill».
En sammensetning av lyder som kan trigge en hel verden av opplevelser og assosiasjoner. Og fordi forskjellige mennesker kan ha forskjellige assosiasjoner knyttet til samme ord, er talespråket et upresist kommunikasjonsmiddel som åpner for mange misforståelser. Jeg snakket for eksempel med foredragsholder og tidligere basketspiller Marco Elsafadi om ordet respekt. Jeg forbinder ordet med oppmerksomhet og ressursfokus. I sin barndom, før han ble språklig akklimatisert,
var dette et ord Marco forbandt med underkastelse og disiplin.
Irene Kinunda fra Kongo, mangeårig fargespiller på scenen og nå ansatt i «Fargespill», har fortalt at i sitt møte med det norske språket var det så mange lange sammensatte ord. Læreren gav henne beskjed om å dele dem opp og se hva hvert enkelt ord betydde. Et ord som var mye i bruk blant hennes jevnaldrende var ordet «helvete». Hun tenkte at helv betydde halvparten og vete betydde å vite. Altså betydde helvete å vite halvparten. Og bare Gud vet alt. Som et dypt religiøst menneske syntes hun det var et veldig fint ord, og brukte det hele tiden. Du er helvete. Jeg er helvete. Alt er helvete, unntatt Gud!
Kilde og Dialog er to spennende og vakre ord. Og mens jeg tygger på disse ordene, slår det meg at vi trenger kontakt med vår egen kilde, med vår opprinnelse og kultur for å oppleve oss selv som hele mennesker. Dette må vi ha med oss i vår dialog med omverdenen, og på den måten få lov til å bli synlige for andre, med alt det vi er, og alt det vi kommer fra. For å klare dette trenger vi et språk. Inntil barn og unge som kommer hit fra hele verden har kommet på innsiden av det norske språket, må de få anledning til å bruke et annet språk. Et språk alle kan forstå og uttrykke seg gjennom uansett hvor de kommer fra.
Det er et slikt språk vi bruker i «Fargespill». Gjennom dette språket finner barn og ungdom seg selv, og språket heter sang og dans.
I «Fargespill» rommer dette språket både det du kom fra og det du er. Fargespillforestillingene lages av musikk og dans som barn og ungdom fra mellom 30 og 40 land, inkludert Norge, har med seg i bagasjen. Etiopisk skulderdans møter norsk gangar. Mogadishu møter Bollywood som møter Edvard Grieg, Afgansk 7/8 dels takt presenteres i vossabunad og klappeleker fra hele verden forenes i et eneste stort polyfonisk fellesskapsmantra. Resultatet er et konsept som har spredd seg til 29 kommuner og byer i hele Norge, der mer enn 3000 barn har deltatt på scenen foran flere hundretusen publikummere.
Denne opplevelsen som fargespillerne får, av å komme til syne, bli betraktet som en ressurs og bli anerkjent for sin kultur, forandrer livene til mange av disse unge menneskene.
Som Mona Ibrahim sier det i den prisbelønte dokumentarfilmen NRK nylig laget om Fargespill: «Gjennom Fargespill fant jeg meg selv. Det var her jeg skjønte at jeg kunne være både somalisk og norsk på samme tid. Det var da jeg fant harmoni i livet og det har gitt meg mye selvtillit.»
Det er Mona som sprenger sine egne grenser på scenen der og da, som treffer oss. Det er dette som gir oss Fargespillopplevelsen. Dette er en ordløs opplevelse som mange har prøvd å beskrive med ord. Dagfinn Lyngbø sa for eksempel at Fargespill gav ham gåsehud under beina. Da vi fortalte dette til noen av barna skjønte de ingenting. Og da de endelig forsto hva gåsehud var mente de at vi nordmenn var noen underlige skapninger som fikk den slags under beina.
Og i mars neste år kan du få gåsehud under beina i Kilden. 100 barn og unge fra hele verden, alle bosatt i Kristiansand, er klare, og sammen med et stort apparat høykompetente profesjonelle støttespillere under ledelse av Elisabeth Lindland er de allerede i gang med forberedelsene til det som skal bli den tredje Fargespilloppsetningen ved Kilden Teater og Konserthus.
Opplevelsen «Fargespill» har blitt forsøkt beskrevet av mange. Men uansett hvilke ord vi bruker vil vi ikke kunne gripe en kunstopplevelse. Det er derfor vi har kunst. Det er derfor vi har musikk. For selv om musikk er sammensetning av lyder akkurat som språk, så snakker disse lydene til en annen del av oss. De snakker til den delen av oss som alle har felles uansett hvor vi kommer fra. I den delen bor blant annet håpet, troen og kjærligheten, pluss vårt eget bilde av hvem vi er. Og for å formidle en helhetlig opplevelse fra denne verdenen kreves et annet språk enn norsk — denne gangen levert av 100 barn og unge fra 35 land som øser av sin kilde og er klar for dialog med deg.