Når Kilden lager teater av Arendalskrakket, løftes en dramatisk del av Sørlandets historie frem i lyset. Men hva var det egentlig som skjedde, og hvorfor gjør denne historien fremdeles inntrykk 140 år senere? Historiker Håkon Haugland ved KUBEN i Arendal forteller hvorfor det skjedde, men prøver også å gi et svar på spørsmålet, kan det skje igjen?

– Herlofson og broren Oscar drev flere bedrifter og rederier og var arbeidsgivere for mellom 300 og 400 mennesker. Da alt kollapset, sto mange av dem uten arbeid nesten umiddelbart. Totalt ble rundt 1100–1200 mennesker arbeidsledige i løpet av høsten og vinteren 1886–87, forklarer Håkon.

Han ber oss forestille oss konsekvensene:

– Tenk deg en by der hovedforsørgeren i familie etter familie mister alt – ikke gradvis, men plutselig. Det fantes ingen NAV. Ingen velferdsstat. Man sto på bar bakke.

For mange ble hverdagen nådeløs. Suppestasjoner, frivillige hjelpetiltak og matutdelinger reddet liv, men det var en begredelig hverdag som inntraff nærmest over natten.

Også kommunen måtte gripe inn. Arendal startet et eget nødarbeidsprosjekt – et spor av krakket som fortsatt er synlig i bybildet.

– Songeveien, som i dag heter Kystveien, ble bygd vinteren 1886–87 nettopp for å gi folk arbeid. Den går vi fortsatt på den dag i dag.

I kjølvannet av kollapsen skjedde noe uventet, det vokste frem en lokal arbeiderbevegelse.

– Samhold-bevegelsen oppsto som en direkte følge av massearbeidsledigheten. Den ble grunnlaget for stiftelsen av Arbeiderpartiet i Arendal i 1887.

– Det sier mye: Krakket var ødeleggende, men det førte også til politisk oppvåkning og organisering, fortsetter Håkon.

De økonomiske summene er nesten vanskelige å ta inn.

– Brødrene Herlofson hadde en gjeld på rundt 12 millioner kroner som omregnet til dagens kroneverdi utgjør én milliard ett hundre og tretti millioner kroner.
For å sette det ytterligere i perspektiv er det verdt å nevne at en gjennomsnittlig årslønn for ufaglærte arbeidere var 450 kroner i 1886. Den samlede gjelden til brødrene Herlofson tilsvarte årsverket til over 27 000 ufaglærte arbeidere, forteller Håkon.
 
– Det er et svimlende beløp! Men vi vet mindre om hva de faktisk eide. Ligningsverdiene var basert på selvrapportering, og Axel hadde alle insentiver til å overdrive hvor rik og solid han var.

Fasaden var etter alle solemerker en viktig del av forretningsmodellen til Herlofson.

Hvordan kunne én mann kjøre et helt lokalsamfunn utfor stupet? Og trodde han selv på det han gjorde?

– Han må ha hatt en nesten manisk tro på at det skulle gå bra, sier Håkon.
– Alternativet for ham var total kollaps, ikke bare økonomisk, men sosialt og personlig.

Herlofson drev ikke bare med skipsfart. Parallelt investerte han i en lang rekke andre virksomheter – fra import av sukker fra Mauritius til eksport av øl, fyrstikker og teglstein til Mexico. Også disse satsingene viste seg i større eller mindre grad å være feilslåtte.

Likevel var det flåten som ga ham navn og anseelse. Med et stort antall skip gjorde han verden tilgjengelig for seg selv og sine forretningsforbindelser. Men bak tallene skjulte det seg en annen virkelighet: mange av fartøyene var gamle, kostbare å holde i drift og viste seg å være dårlige investeringer.

– Han fremsto som en av byens store redere. Fasaden var viktigere enn realitetene, sier Håkon.

Slutten er både spektakulær og dramatisk.

– Da svindelen ble avslørt, forsto han at fengsel ventet. Han skal ha gått inn på kontoret, funnet frem en revolver og forsøkt å ta sitt eget liv, men i siste liten ble han stoppet av sin egen søster.
– Samme natt flyktet han med kone og eldste datter i en karjol i rasende fart mot Kristiansand, i håp om å komme om bord i et dampskip som skulle til Europa og videre til Amerika.

Politiet rakk frem akkurat i tide. De arresterte ham i det han skulle gå om bord.

– Det er som hentet fra en thriller. Og det er Arendals egen historie, sier Håkon.

– Det ville vært mye vanskeligere i dag, sier Håkon.
– Etter de lokale bankkrisene på 1880-tallet kom det ny lovgivning som skulle gi bedre kontroll med bankene. Men det er verdt å merke seg at disse reglene i hovedsak gjaldt sparebankene, ikke forretningsbanker som Arendals Privatbank.

Han fortsetter:

– Likevel har alle økonomiske bobler det samme grunnmønsteret. Oppgangstider fører til overinvesteringer, i stadig større grad lånefinansiert. Gjeldsbyrdene vokser, og den finansielle sårbarheten øker.

– Når høykonjunktur og boom blir fulgt av nedgangstider, blir gjelden vanskelig å håndtere. Da øker faren for mislighold, utlånstap og konkurser, og det er slik vi får bankkriser og bankkrakk.

Håkon peker også på et viktig fellestrekk ved krisene på 1880-tallet:

– De rammet særlig steder der investeringene var bundet til næringer som allerede var i ferd med å tape terreng. I Arendals tilfelle gjaldt det først og fremst seilskipsfarten, en teknologi som sakte, men sikkert var på vei ut.

Og diskutere har man gjort. Håkon og Johannes er uenige om hvor stor betydning Herlofson hadde for Arendalskrakket. Torstveit mener at Herlofson-familien i stor grad er ansvarlig og trekker frem manglende ettersyn og regelverk i banken Herlofson var direktør for, mens Håkon mener man må se det i en større sammenheng med store verdier investert i skip som gjennomgikk en rask omstilling fra en teknologi til en annen.

Intervjuet går mot slutten i lesesalen i Kuben, og Håkon avslutter med hva krakket egentlig handler om.

– Det handler i bunn og grunn om mennesker. Om hvordan hele lokalsamfunn påvirkes når økonomien kollapser. Om de som faller, og de som reiser seg.

– Og så tror jeg man kan ta lærdom av krakket, det viser hvor sårbare vi er når vi legger alt i en kurv, enten det er seilskuteteknologi eller oljeteknologi

Han ser inn mot museet igjen.

– Det er en historie om fall. Men også om kamp. Og om hva som vokser opp i ruinene.