Teatersjef Valborg Frøysnes holdt et brennende innlegg om kunstens egenverdi på Agder kulturkonferanse 5. juni 2024.
Innlegget ble godt tatt i mot blant de fremmøtte og derfor ønsker vi å dele teksten i sin helhet med dere. 

Jeg er blitt bedt om å snakke om kunstens egenverdi. Jeg har fått 15 minutt, så derfor går jeg bare rett på sak og gjør det ganske enkelt – kunsten har ikke noe annet enn nettopp sin egen verdi. Kunsten har ikke noe mål utover seg selv. Den er ikke et produkt som skal konsumeres, den har ikke noe nytteverdi for oss, den er ikke målbar ei heller nødvendigvis definerbar. Den skal ikke legitimeres eller rettferdiggjøres. Den bare er, og har vært det siden tidenes morgen. Eller som den amerikanske kunstneren Barnett Newman skrev i  sitt essay «Det første mennesket var en kunstner» fra 1947:

«Utvilsomt var det første mennesket en kunstner. […]  Menneskets første uttrykk, som menneskets første drøm, var estetisk. Tale var et poetisk brøl, snarere enn et behov for kommunikasjon. […] Det menneskelige i språket er litteratur, ikke kommunikasjon.» (Newman: «The First Man Was An Artist», pdf s. 1, egen oversettelse.)

Det jeg her snakker om er ikke noe selvforherligende idealisme på kunstens vegne eller uttrykk for det som etter hvert er blitt en klam floskel om at «kunsten må være fri». Nei, dette er snakk om det helt grunnleggende ved kunsten. Den er seg selv og ikke noe mer eller mindre, eller for å bruke Jon Fosses ord, Jon Fosse, den stillferdige mannen fra Strandebarm, som plutselig over natten ble allemannseie på grunn av en pris i Sverige: «Litteraturen er eit språk som er til i og for seg sjølv, han er sitt eige om[.]» (Fosse: «Anagogia» i Når ein engel går gjennom scenen og andre essay, s. 52)

Som motsvar vil man kanskje si, at så lenge kunstneren får støtte fra fellesskapets midler, så må man ville noe med kunsten. Kunsten må ha en funksjon som kan defineres og måles og kategoriseres, slik at fellesskapet skjønner og innser, at «Jo, det er viktig å støtte kunsten.» Selvfølgelig vil en kunstner noe med sin kunst, ofte kan det være helt livsnødvendig, men det er ikke noe som kan formuleres eller oppsummeres enkelt og greit i en setning eller to eller i det hele tatt forklares, kanskje er det rett og slett uforklarlig med ord. Jeg går tilbake til Fosses tekst:

«Kvifor sit eg dag ut og dag inn og skriv? Kva vil eg fram til? Dersom eg då i det heile teke vil fram til noko?  Og så tek ein seg i å tenkja at det er noko som trengst seiast. For det kjennest slik ut. Men kva er dette som trengst seiast? Og er det eigentleg noko som treng seiast, for treng noko seiast, må det jo òg vera noko å seia, noko å meddela. Og så tenkjer ein då at det er noko som trengst seiast, men det ein har å koma med er ikkje noko som kan seiast kort og klårt, ikkje ei slags avgrensa meining, men heller noko som berre kan seiast gjennom sjølve skrivinga som skriving, at altså skrivinga seier sitt gjennom skrivinga, ikkje gjennom at ho er om noko, nesten alt  anna språk er jo til for noko anna og ikkje til for seg sjølv.» (Fosse: «Anagogia», s. 51)

Når det gjelder ulike kunstformer, så er nok teateret det mest utadvendte og sosiale eller som Fosse sier: «teatret er, kan ein kanskje seia, korkje lydens, språkets eller biletets kunst, det er rett og slett menneskets kunst.» (Fosse: «Menneskets kunst» i Når ein engel går gjennom scenen og andre essay, s. 96)

Det er dette helt spesielle møtet mellom publikum og skuespiller, øyeblikkets kunst, den er flyktig og opererer i et sosialt rom, der vi alle opplever noe sammen, der og da, før det så er over og vi går hver til vårt. Forestillingen lever videre i tankene våre, i kroppene våre, kanskje i samtaler med andre som enten var der eller ikke var der.

En misoppfatning er at teatret er for en elite i byene, altså det som her på Sørlandet kalles fiffen, eller for unge, intellektuelle i urbane strøk. Hvis vi går til teatrets opprinnelse, som man ikke er helt sikker på, men man antar at de to grunnleggende fundamentene til teateret er ritualet og historiefortelling. Teatret har på mange måter vært del av menneskenes liv siden tidenes morgen, både historisk, men også i hvert enkelt menneskets liv som barn. For barn lager historier og spiller ut karakterer helt fra ganske så tidlig, og de gjør det med en voldsom overbevisning. Stammekulturens ritualer med kostymer, hodepynt og masker eller kirkens religiøse ritualer bærer også teatret i seg.

Teatret er iboende i oss og trenger ikke legitimeres, rettferdiggjøres eller begrunnes. Den bare er i oss. Igjen så kan man da si, «Men hvorfor trenger teatret da å subsidieres.» Helt siden Antikken er teatret blitt subsidiert, man kommer ikke utenom at teateret aldri vil lønne seg, med mindre man gjør slik som det stadig er blitt mer populært å gjøre, nemlig å fylle opp med kjendiser uten skuespillerfaglig bakgrunn på scenen. Det kan være fint og gøy, men vi kan ikke bare ha det. «Hvorfor ikke?» Fordi publikum og kunsten selv trenger et mangfold og en bredde. Kunsten trenger å være polyfonisk, altså flerstemmig, den trenger å bevege seg videre, i ulike retninger, gi motstand og opprør. Det som i dag anses for å være kommersielt har vokst ut fra det som på et tidspunkt ansås for å være eksperimentelt og smalt, for å bruke et slikt uttrykk. Ett eksempel er hvordan superstjernen Beyoncé har hentet koreografi, noen vil si kopiert, fra den belgiske samtidskoreografen Anne Teresa De Keersmaeker, som anses for å være en skikkelig Feinschmecker innen samtidsdans og høyst eksperimentell. Et annet eksempel er vignetten til serien «Sopranos» fra 90-tallet som helt opplagt var tydelig inspirert av eksperimentell billed- og videokunst. Det smale og eksperimentelle brer om seg og siver utover og blir etter hvert selv del av det kommersielle sirkuset, og eksemplene er utallige.

Så vil man kanskje si, at: «Jo, men hvis teatret skal få subsidier fra politisk hold, så må vi også stille noen krav, vi vil også få noe politisk igjen for det. Gjennom kunsten kan vi  oppnå politiske mål.» Ja, det å bruke kunsten instrumentelt er jo absolutt ikke noe nytt. Både Kirken, konger og dronninger har gjort det i aller høyeste grad. Kunsten har vært et av deres viktigste våpen og verktøy. Totalitære regimer, som nazistene i Tyskland eller kommunistene i Sovjetunionen, spesialiserte seg på å ta i bruk musikk, teater, litteratur og film i sin propaganda, og ødela og brant alt som ikke bygget opp under deres ensretting. Også i vår egen nasjonsbygging, så ser vi ikke minst hvor viktig teatret var, bare tenk på plasseringen av vårt Nationaltheater i hovedstaden, mellom Slottet og Stortinget og ved siden av Universitetet. Norges mest kjente maleri «Brudeferden i Hardanger», selve symbolet på den norske nasjonsbyggingen, ble i sin tid dramatisert med levende modeller, kulisser, dikt, musikk og vann på gulvet for å skape mest mulig innlevelse. En iscenesettelse av det nasjonale.

«Men kunstnere og kunstinstitusjoner kan jo ikke bare gjøre det de vil. Det som de synes er interessant. Det må jo nå folk!» Ja, og det er vi helt enige i. Det å legge til rette politisk og finansielt for at teater for eksempel kan spilles også der publikum bor, ute i distriktene, langt fra urbane intellektuelle, er jeg en sterk tilhenger av. I Kilden har vi gjort «Kilden ut i Agder» til en av våre hovedsatsninger, der vi turnerer i fylket med forestillinger og konserter. Det å ha premiere med forestillingen Anne i dikteren Paal-Helge Haugens hjembygd Valle eller spille Jon Fosses Eg er vinden i en gymsal på Birkeland eller se ekstasen hos noen av barna på Slettheia da den ene skuespilleren i forestillingen Sheherazade utbryter «Allah» eller spille Gabriel Scotts Himmeluret på bedehuset i Høvåg, bare et steinkast unna Scotts eget barndomshjem, har vært blant høydepunktene i mine foreløpig fire år som teatersjef i Kilden. Det er knapt noe som er mer givende for oss teaterfolk enn å møte publikummet vårt, og særlig der de bor. Men la teatret som kunst være i fred, det trenger ikke noe mer. Ikke unnskyld det, ikke rettferdiggjør eller legitimer det, ikke less på det ekstern mening. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så kan ikke kunsten måles eller kategoriseres, det har mer enn nok med å bære være seg selv, fullt og helt. Den har nemlig ikke noe annet enn sin egen verdi.

Denne teksten er skrevet på bakgrunn av samtaler med dikteren Paal-Helge Haugen og kunsthistoriker Frida Forsgren. Takk til dem begge!