Den nye Ung i Oslo-undersøkelsen viser at skjermtiden blant barn i Oslo går ned. Blant barn på 10 til 12 år har andelen som bruker mer enn tre timer på skjerm etter skoletid, falt fra 46 til 31 prosent på fem år.

Det er lett å puste lettet ut. Mindre skjermtid kan gi mer rom for søvn, hvile, fysisk aktivitet, lek, lesing og tid sammen med andre. Alt dette trenger barn. Men tiden som frigjøres, fylles svært ulikt.

For noen barn betyr mindre skjermtid mer idrett, korps, dans, teater, kulturskole, fritidsklubb, turer, hobbyer og voksne som legger til rette. For andre kan det bety mer tom tid, mer alenetid eller mer tid i et nærmiljø med få tilbud.

Da kan den skjermfrie tiden bli et nytt sted der forskjellene mellom barn vokser.

Tallene fra Oslo viser allerede en tydelig sosial forskjell. I flere østlige bydeler bruker nesten 40 prosent av barna mer enn tre timer på skjerm etter skoletid. Dette omtales som et nytt klasseskille. Men klasseskillet handler ikke bare om skjerm. Det handler om hva barn har tilgang til når skjermen legges bort.

Foreldre har selvsagt ansvar. Men barns hverdag formes også av økonomi, arbeidstid, transport, nærmiljø og hvem som kjenner veien inn i aktivitetene. En rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at deltakelse i kulturaktiviteter påvirkes av kostnader, foreldrebetaling, transport, dugnad, lokaler og støtteordninger. Når kultur blir noe familier må kjøpe, planlegge og frakte barn til, blir deltakelse ulikt fordelt.

Barns mulighet til å skape, øve, uttrykke seg og høre til kan ikke avgjøres av foreldres lommebok, tid og nettverk.

Derfor må vi bruke den arenaen som når alle: skolen.

Barn trenger flere erfaringer der de får brukt mer av seg selv. Når barn synger, spiller, danser, tegner, skriver, improviserer eller lager noe sammen, bruker de kropp, sanser, følelser, språk og oppmerksomhet samtidig. De må lytte, vente, prøve igjen, finne rytme, se andre, bli sett og tåle at noe ikke lykkes med en gang.

Dette er skapende arbeid. Det er også øving i konsentrasjon, utholdenhet og fellesskap.

Fagfolk har foreslått nasjonale livsstilsråd for konsentrasjon og oppmerksomhet. Vi har allerede nasjonale råd for fysisk aktivitet, og fysisk aktivitet er lagt inn i skolen. Når noe vurderes som viktig nok, lager vi felles råd og bygger det inn i fellesskapets institusjoner.

Vi bør gjøre det samme med skapende og estetiske aktiviteter.

En studie i British Journal of Psychology viser at barn, unge og voksne med formell opplæring i musikkinstrument hadde færre oppmerksomhetsglipp i oppgaver som krevde konsentrasjon, sammenlignet med dem uten slik opplæring. Studien alene beviser ikke at musikkopplæring er årsaken. Men den peker mot noe mange lærere, musikere, foreldre og barn kjenner igjen: Kunstnerisk øving er også oppmerksomhetsøving.

Når barn lærer et instrument, danser, tegner, skriver eller står på en scene, øver de på å lytte, vente, følge rytme, huske, prøve igjen og bli værende i en prosess som tar tid. I en tid der mange er bekymret for barn og unges konsentrasjon, bør vi ta slike erfaringer på alvor.

Dette er ikke et argument for at kunstnere skal erstatte lærere. Mange lærere gjør allerede et stort arbeid med barns språk, kropp, uttrykk, samarbeid, følelser og fantasi. Problemet er at skolen ofte får for lite tid, for få ressurser og for svake strukturer til å gjøre skapende arbeid til en reell del av alle barns skolehverdag.

Skolen trenger heller ikke flere løse prosjekter som enkeltlærere må bære alene. Den trenger rammer, koordinering og forpliktende samarbeid mellom lærere, skoleledere, kunstnere, kulturskoler og lokale kunst og kulturmiljøer.

Riksrevisjonen slo nylig fast at urovekkende mange elever går ut av grunnskolen med svake ferdigheter i lesing, skriving og regning. Det gjør det forståelig at svaret ofte blir mer trykk på basisfagene. Men vi bør også spørre hva slags skolehverdag som faktisk bygger utholdenhet, språk, oppmerksomhet og tro på egen læring.

Dette er også økonomi. Det dyreste vi gjør, er å vente til barn faller utenfor før vi handler. Utenforskap, psykiske plager, svakt skolemiljø og manglende mestring koster dyrt. Likevel ser vi ofte kunst og kultur som noe som kan kuttes når budsjettene blir trange. Det er kortsiktig.

Barn trenger å kunne lese, regne og bruke teknologi. De trenger også å kunne konsentrere seg over tid, lytte, sanse, skape, samarbeide, tåle motstand og forestille seg at verden kan være annerledes enn den er.

Vi har allerede Den kulturelle skolesekken, kulturskoler og profesjonelle kunstmiljøer over hele landet. Men tilbudene er ofte korte, sårbare eller avhengige av lokale prioriteringer. Skal skapende erfaringer bli en reell del av barns oppvekst, må ambisjonen være større.

Nasjonale råd for barns tid bør følges av nasjonale rammer for skapende barndom. Alle skoler bør ha tilgang til samarbeid med kunst og kulturmiljøer. Praktiske og estetiske fag bør styrkes, og kunstneriske arbeidsformer bør brukes i arbeidet med konsentrasjon, fellesskap, mestring og læring.

Nå må vi finne plass til kunstnerne. Sammen med lærerne.