Denne teksten er skrevet av Lisa Cooper og hennes far Glennon Cooper. 23. mars holder Lisa Cooper foredraget Drømmen om et rettferdig USA i Kildens foajé, i forbindelse med forestillingen Heimanifrå – på høge hæle i Junaiten, hvor Inger reiser fra Agder til Amerika, og får sitt første møte med rasisme.
Før borgerrettighetsbevegelsen gjorde sitt inntog rundt 1955 ble afroamerikanere systematisk undertrykket og frarøvet grunnleggende rettigheter, nektet sin stolthet og ekskludert fra den amerikanske drømmen. Dette til tross for avskaffelsen av slaveriet i 1865. Hovedvåpenet i kampen for rettferdighet ble de ikke-voldelige protestene ledet an av Martin Luther King Jr.
En rekke av borgerrettighetsforkjemperne var advokater, og det var nettopp i retten og gjennom endring av loven at de mente de kunne få størst gjennomslag og at rettferdigheten kunne vinne frem.
Hovedmålet var å få endret lovgivningen slik at like rettigheter skulle gjelde for alle borgere, altså ved å velte Høyesteretts avgjørelse av 1896, den såkalte Plessy v. Ferguson som tillot separate but equal, altså likebehandling, men separat.
Denne lovgivningen ble håndhevet gjennom det som ble kalt for Jim Crow-lovene som krevde separerte offentlige skoler for hvite og svarte, separerte offentlige toaletter, offentlige svømmebasseng, separerte seksjoner på buss og en lang rekke andre fasiliteter og offentlige tilbud. Dette gjennomsyret hele samfunnet.
I 1954 åpnet det seg et vindu da høyesterett slo fast i saken Brown v. Board of Education of Topeka at rasesegregering i offentlig skole var i strid med grunnloven. Selv om denne kjennelsen kun gjaldt skolen, var det en indikasjon på at segregering i andre offentlige fasiliteter også ville være grunnlovsstridig og overkjøre Plessy v. Ferguson som tillot separate but equal.
En varm augustkveld i 1955 skal angivelig den 14 år gamle gutten Emmett Till ha plystret på en hvit kvinne. Noen dager senere ble tenåringen angrepet og brutalt drept av den hvite kvinnens mann og svoger som siden ble frikjent av en helhvit jury. En kald desemberdag i 1955 nektet borgerrettighetsaktivisten Rosa Parks å gi fra seg sitt buss-sete til en hvit mann. Rosa Parks visste hva hun gjorde. Med denne tilsynelatende enkle hendelsen, utfordret Parks selve autoriteten.
Den afroamerikanske kvinnen ble arrestert og fengslet, noe som utløste store protester ledet an av Martin Luther King Jr. i form av en bussboikott som nærmest knuste de lokale busselskapene. Resultatet ble at høyesterett slo fast at segregering av buss-seter også var i strid med grunnloven.
Disse to hendelsene er blitt sett på som en katalysator inn i borgerrettighetsbevegelsens neste steg. Kampen for frihet fortsatte videre med en rekke hendelser som ledet opp til Martin Luther King Jr.s verdenskjente tale I have a dream i Washington. Året var 1963 og jeg var ett år gammel.
Dette var en bevegelse som fokuserte på det enorme omfanget av brudd på menneskerettigheter, overgrep og utbredt diskriminering innen arbeidsmarkedet. Kampen ga resultater. Året etter ble loven om borgerrettigheter (Civil Rights Act) vedtatt. Denne påla myndighetene å forby rasediskriminering i arbeidslivet, i stemmegivning og ved bruk av offentlige tjenester og fasiliteter. Dette var en stor seier for borgerrettighetsbevegelsen, en seier som hadde kostet mange menneskeliv på veien.
Til tross for seire innen lovgivningen, fortsatte skillet mellom hvite og svarte. I New York bodde den største afroamerikanske befolkningen i USA, og vår tilstedeværelse og rett til arbeid ble akseptert, uten redsel for daglige lynsjinger eller utbredt bruk av vold. Likevel sto man langt fra å bli likebehandlet. Likevel vokste det frem en sterk kultur, et intellektuelt og litterært miljø, et yrende musikkliv og trygge nabolag for afroamerikanske familier i New York.
Min erfaring som afroamerikaner fra Harlem var nok på mange måter ganske lik den andre minoriteter hadde i de andre bydelene som Manhattan, Brooklyn, The Bronx og Queens. Staten Island var derimot et unntak. Selv fra mine tidligste minner, husker jeg at alle visste at på Staten Island var minoriteter ikke velkomne. Jeg minnes en rekke rasistiske konfrontasjoner, til og med raseopptøyer. Staten Island var den eneste bydelen som ikke var tilknyttet undergrunnssystemet ettersom det er en øy. Fra ungdomstiden husker jeg de lange turene med the subway fra den ene siden av Brooklyn til den andre, og turer til Riis Park Beach i Rockaways i de varme sommermånedene.
Mange mennesker bodde i Brooklyn og arbeidet på Manhattan, eller bodde på Manhattan og arbeidet i Bronx, Queens eller Brooklyn. Det var mer eller mindre akseptert at svarte og minoriteter kunne oppholde seg i nærheten av hvite så å si over hele Manhattan. Mange jobbet downtown.
Der fantes det også en rekke underholdningstilbud rettet mot minoriteter. Broadwayforestillinger, kino og konserter med storband på Paramount Theater var tilgjengelige og populære også blant minoritetsbefolkningen. Samtidig var vi alltid bevisst at majoriteten av publikummet var hvitt, og vi måtte oppføre oss så pent vi bare kunne.
Noen av mine fineste minner er når storesøsteren min tok meg med på storbandkonsert på Palace Theater eller Roxy Theater. Vi dro også på forestillinger på Apollo Theater på 125. gate i Harlem, bare et steinkast unna der vi bodde på 138. gate. Her kunne vi være oss selv, fullt og helt, for her var det et svart pulikum. Vi følte oss fri.
En rettferdig boligpolitikk var et stort tema blant minoritetene i New York. Uansett hvor anerkjent, hvor høy status eller inntekt du hadde, så ble svarte diskriminert på boligmarkedet.
Et av mange eksempler er da Metropolitan Insurance Company startet opp et boligbyggeprosjekt på lower east-side på Manhattan som var tiltenkt familier med middels inntekt. Det fikk navnet Stuyvesant Town og ble fort populært blant hvite kjøper. Svarte og spansktalende var ikke velkomne. Men Met-Life visste råd.
De bygget tilsvarende i Harlem. Det ble kjent som Riverton og ble veldig populært blant afroamerikanere da det åpnet i 1948. Dette var toppmoderne leiligheter med heis og buzz-in security. Kun folk med god og stabil økonomi ble akseptert. Det var alt fra kjendiser, leger, advokater, embetsmenn, politioffiserer og togførere. Min egen far (Lisas farfar), som hadde jobbet 40 år i det amerikanske postvesenet, meldte sin interesse allerede i 1948. Han fikk avslag siden han nektet å utbetale $300 i det som ble kalt favorable review fee. Men i 1956 fikk vi kjøpt en toromsleilighet og flyttet inn i 2190 Madison Avenue, Riverton, NYC.
Til de som skal se, eller har sett, forestillingen Heimanifrå – på høge hæle i Junaiten, håper vi denne teksten kan bidra til en større forståelse for kampen og konteksten som svarte amerikanere levde i på 50- og 60-tallet. Og med det i tankene, gjøre seg noen refleksjoner og stille spørsmålet – hvor langt har vi egentlig kommet?
Lovingly prepared by Lisa Cooper and her dear father, Glennon L Cooper
LISA COOPER vokste opp i Brooklyn, New York og bor nå i Norge. Hun er gründer og daglig leder i Catalysts og Catalysts Technologies, som jobber med mentoring, mangfold og mangfoldsledelse. Hun har en rekke styreverv, blant annet som styreleder på Arkitekt- og designhøgskolen.
GLENNON COOPER vokste opp i Harlem i New York. I dag er han pensjonist etter å ha arbeidet 31 år som DEA-agent og avsluttet sin karriere som nr. 3 på toppen av DEA (Drug Enforcement Administration) hierarkiet. Han var også sikkerhetsansvarlig for National Football League.
For å gi de beste opplevelsene bruker vi og våre partnere teknologier som cookies for å lagre og / eller få tilgang til enhetsinformasjon. Hvis du ikke samtykker eller trekker tilbake samtykke, kan det påvirke visse funksjoner og funksjoner negativt.