Den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen som kjempet mot segregering og rasediskriminering er en av de viktigste bevegelsene i vår levetid.
Før borgerrettighetsbevegelsen gjorde sitt inntog rundt 1955 ble afroamerikanere systematisk undertrykket og frarøvet grunnleggende rettigheter, nektet sin stolthet og ekskludert fra den amerikanske drømmen. Dette til tross for avskaffelsen av slaveriet i 1865. Hovedvåpenet i kampen for rettferdighet ble de ikke-voldelige protestene ledet an av Martin Luther King Jr.
En rekke av borgerrettighetsforkjemperne var advokater, og det var nettopp i retten og gjennom endring av loven at de mente de kunne få størst gjennomslag og at rettferdigheten kunne vinne frem.
Hovedmålet var å få endret lovgivningen slik at like rettigheter skulle gjelde for alle borgere, altså ved å velte Høyesteretts avgjørelse av 1896, den såkalte Plessy v. Ferguson som tillot separate but equal, altså likebehandling, men separat.
Den afroamerikanske kvinnen ble arrestert og fengslet, noe som utløste store protester ledet an av Martin Luther King Jr. i form av en bussboikott som nærmest knuste de lokale busselskapene. Resultatet ble at høyesterett slo fast at segregering av buss-seter også var i strid med grunnloven.
Disse to hendelsene er blitt sett på som en katalysator inn i borgerrettighetsbevegelsens neste steg. Kampen for frihet fortsatte videre med en rekke hendelser som ledet opp til Martin Luther King Jr.s verdenskjente tale I have a dream i Washington. Året var 1963 og jeg var ett år gammel.
Dette var en bevegelse som fokuserte på det enorme omfanget av brudd på menneskerettigheter, overgrep og utbredt diskriminering innen arbeidsmarkedet. Kampen ga resultater. Året etter ble loven om borgerrettigheter (Civil Rights Act) vedtatt. Denne påla myndighetene å forby rasediskriminering i arbeidslivet, i stemmegivning og ved bruk av offentlige tjenester og fasiliteter. Dette var en stor seier for borgerrettighetsbevegelsen, en seier som hadde kostet mange menneskeliv på veien.
Der fantes det også en rekke underholdningstilbud rettet mot minoriteter. Broadwayforestillinger, kino og konserter med storband på Paramount Theater var tilgjengelige og populære også blant minoritetsbefolkningen. Samtidig var vi alltid bevisst at majoriteten av publikummet var hvitt, og vi måtte oppføre oss så pent vi bare kunne.
Noen av mine fineste minner er når storesøsteren min tok meg med på storbandkonsert på Palace Theater eller Roxy Theater. Vi dro også på forestillinger på Apollo Theater på 125. gate i Harlem, bare et steinkast unna der vi bodde på 138. gate. Her kunne vi være oss selv, fullt og helt, for her var det et svart pulikum. Vi følte oss fri.
En rettferdig boligpolitikk var et stort tema blant minoritetene i New York. Uansett hvor anerkjent, hvor høy status eller inntekt du hadde, så ble svarte diskriminert på boligmarkedet.
Et av mange eksempler er da Metropolitan Insurance Company startet opp et boligbyggeprosjekt på lower east-side på Manhattan som var tiltenkt familier med middels inntekt. Det fikk navnet Stuyvesant Town og ble fort populært blant hvite kjøper. Svarte og spansktalende var ikke velkomne. Men Met-Life visste råd.
