Noen år senere så nok en Romeo og Julie-inspirert film dagens lys, Letters to Juliet (2010). Filmen er ikke en direkte tolkning av Shakespeares tekst, men kanskje 2000-tallets absolutte favoritt for ungdom sultne på et romantisk drama uten for mye motstand. Her må man bare godta en syltynn historie og overse åpenbare logiske brister.
I filmen skal Sophie, som er gravejournalist, på tur til Verona, Italia, med hennes forlovede, som strengt tatt ikke virker som en spesielt hyggelig fyr. I Verona hører hun om fenomenet hvor kvinner skriver brev til Julie, fra Shakespeare sitt stykke, for å be om kjærlighetsråd, til tross for at Julies egenskaper som parterapeut må sies å være under par.
Sophie snubler så over et ubesvart brev sendt av en kvinne, Claire, i 1957 som søker råd om hvorvidt hun skal rømme med sin Lorenzo. Sophie og Claire møtes, bestemmer seg for å finne denne Lorenzo, og med på lasset kommer selvfølgelig Claire sitt skeptiske, men blendende vakre barnebarn, Charlie. Resten kan man nesten tenke seg til selv.
Filmmusikken inneholder Taylor Swifts hitlåt «Love Story» som med strofene «Romeo, take me somewhere we can be alone, I’ll be waiting. All there’s left to do is run» klart og tydelig gir et nikk til stykket skrevet et halvt årtusen tidligere.