Gengangere av Henrik Ibsen

Ibsen-drama på hovedscenen i høst
Sort-hvitt bilde av Henrik Ibsen

Er vi frie mennesker? Klarer vi å ta valg som er våre egne? Eller formes vi så grunnleggende av arv, oppdragelse, moral og miljø at det meste vi tror er fri vilje, i realiteten er gjentakelse?  

Høstens hovedsceneforestilling fra Kilden Teater er et av Ibsens hovedverk, og hans mest kontroversielle stykke – Gengangere. I Kildens Teater- og Operasal settes det opp med en drømmesammensetning av inspirerende kunstnere, fremragende skuespillere og strykere fra Kristiansand Symfoniorkester. Sammen gir de liv til et drama som vekket sterke reaksjoner da det ble utgitt i 1881 faktisk så sterke at premieren måtte stå i Chicago, USA. Tross stor suksess gikk det nærmere 20 år før stykket fikk sin premiere ved Nationaltheatret i Oslo i år 1900 

Portrettbilde av Mari Kjeldstadli i Kildens foajé
Mari Kjeldstadli gjester Kilden for tredje gang med regi på Ibsens Gengangere.

Høstens storsatsning i Kilden

Nå, 125 år senere, er det regissør Mari Kjeldstadli som setter Ibsens familiedrama til liv i Kilden. Hun vender tilbake for tredje gang, etter Jonas i 2020 og Rosmersholm i 2022 begge kritikerroste publikumssuksesser. Denne gangen er det temaet ufrihet som engasjerer henne dypt. 

— Som mennesker søker vi fellesskap – vi trenger andre mennesker. Derfor kan individuell frihet ofte bli et uoppnåelig ideal. I det øyeblikket vi bryter med forventningene som følger med et fellesskap, risikerer vi å bli stående utenfor.  Frihet kan dermed leses som muligheten til å velge hvilket fellesskap man vil tilhøre, forklarer Kjeldstadli, og legger til: 

— Når plikter og normer påtvinges uten at vi selv velger dem, kan det skape en indre konflikt. Denne konflikten kan lett bli destruktiv – for behovet vårt for å leve etter egne valg vil før eller siden presse seg fram. 

Bilde fra Gengangere-modellmøte
Kunstnerne bak Gengangere viste inspirasjonsbilder og skisser til de ansatte i Kilden.

Videre trekker Kjeldstadli frem et ord som beskriver nettopp essensen i hva stykket dreier seg om. 

— Livsglede. Hos Ibsen er dette motsetningen til destruktivitet, og kan leses som det å leve sant og meningsfullt – med rom for å uttrykke seg selv. Det kan sies å være et privilegert utsagn, særlig fordi det kommer fra et rikmannsbarn. Men nettopp derfor er spørsmålet viktig: Når de grunnleggende behovene er dekket – hva er det da som gir livet mening og glede?

Men jeg vil ha livsglæde, mor – jeg vil ikke gå og være sky og kaste skygger – jeg vil leve!

 OSVALD

Portrettfoto av Agnes Kittelsen og Paal Herman Ims.
Agnes Kittelsen og Paal Herman Ims gjester Kilden for første gang med hovedroller i Gengangere.

Mor og sønn i spissen 

Medvirkende i forestillingen er skuespillerne Henrik Rafaelsen, Fredrik Høstaker, Mina Try, Agnes Kittelsen og Paal Herman Ims. De to sistnevnte gjester Kilden for første gang, og spiller den sentrale mor-sønn-duoen i spissen av historien.  

 — Vi er alle noens barn, det er en grunnrelasjon i alles liv og en knute i oss, både på godt og vondt. Forventingene og kravene som følger det å være forelder, og kanskje særlig mor, har alltid vært strenge. Det er en rolle preget av plikt og dermed også av ufrihet, men samtidig av dyp, uforbeholden kjærlighet. Og i dette ligger en umulighet: å leve tro mot seg selv og samtidig leve for en annen, sier Kjeldstadli.

Plikt? Du vet ikke hva du sier. Du vet ikke hvilken tom og hul lyd det ordet får når man har opplevd hva det betyr.

FRU ALVING

— Det er en merkverdig relasjon mellom Fru Alving og sønnen Osvald. For det er ikke bare foreldrerollen som tynges av plikt og forventninger. Selv som voksen blir Osvald påvirket av å komme hjem, det gjør noe med hvordan han ser på seg selv og livet han har levd. Det stilles forøvrig mange spørsmål om hvem som er foreldre til hvem i stykket, som om det er avgjørende for hvem man er. 

Guro Skumsnes Moe fremfører et musikkstykke under Kildens teaterlansering for 2025.
Komponist i forestillingen, Guro Skumsnes Moe, under Kildens teaterlansering.

Strykere med på scenen

Med på scenen er også tre strykere fra Kristiansand Symfoniorkester, under ledelse av den anerkjente musikeren, komponisten og Heddapris-vinneren Guro Skumsnes Moe. 

Guro er en av de kunstnerne jeg kjenner som lytter aller mest oppmerksomt, 

 forteller Kjeldstadli om musikeren hun har samarbeidet med flere ganger tidligere. For henne er det å ha musikere med på scenen noe av det helt unike med å sette opp en forestilling i Kilden, som også huser Kristiansand Symfoniorkester. 

Når musikken spilles live kan den være i dialog med det som skjer, som en aktiv samtalepartner. Det er ikke fem skuespillere på scenen, men åtte aktører – åtte stemmer. Å ha musikere på scenen gir en helt egen nærhet og tilstedeværelse til lyden. Og det gjør at musikken sidestilles med de andre elementene. 

Maleri av Munch: Sceneutkast til Gengangere
Munchs maleri av stuen til Fru Alving.

Inspirert av Munch

Når det kommer til scenografi og kostymer har Kjeldstadli sammen med scenograf Norunn Standal, kostymedesigner Synne Reichelt Føreland og lysdesigner Phillip Isaksen sett til Edvard Munchs sjelfulle og kontrastfulle verden. 

 Munch hadde både en sterk kunstnerisk og tematisk tilknytning til Ibsens Gengangere. Han var dypt fascinert av stykket og brukte det som inspirasjon til flere malerier. Etter Ibsens død ble Munch også engasjert til å lage scenografi og illustrasjoner for en oppsetning ev Gengangere i Berlin. I dette arbeidet finner vi blant annet verket Sceneutkast til Gjengangere.  

 I følge Kjeldstadli er det mye likhet i stemning og tematikk hos Munch og Ibsen. 

Motsetningen mellom fasade og det indre har vært sentral når vi skulle finne uttrykket i forestillingen. Derfor har vi latt oss inspirere av Munch. Han maler det indre. Han maler følelser, øyeblikk, det som egentlig ikke kan settes ord på. Og han jobber med ganske store kontraster, noe som kommuniserer godt i det materialet vi jobber med og det uttrykket vi søker. 

Portrettfoto av Mina Try
Mina Try spiller rollen som hushjelpen Regine i Gengangere. Kanskje så du henne i Greven av Monte Cristo i Kilden?

Ibsens kvinner

Ibsens Gengangere blir ofte sett i sammenheng med hans gjennombrudds-stykke Et dukkehjem, og karakteren Fru Alving sammenlignes med karakteren Nora.  

 Da Nora Helmer i 1879 slang igjen døra etter seg og forlot mann og tre barn for et sant liv i frihet, ga smellet gjenlyd gjennom hele Europa. Hvordan kunne en så stor og anselig dramatiker som selveste Henrik Ibsen skrive noe så moralsk forkastelig som en mor og hustru som setter seg selv foran sin familie? Som velger egen lykke fremfor sine plikter? 

Dette var reaksjonene som møtte Ibsen etter hans virkelig gjennombrudd som forfatter med Et dukkehjem. I sentrum stod en kvinne, og konflikten hun stod i var mellom seg selv, et sant liv i lykke, og de plikter samfunnet forventer av henne – men i løgn og ulykke. Som følge av kritikken som møtte ham, valgte Ibsen å ta tyren ved hornene. Dersom publikum ønsket seg en kvinne som ikke forlater sine plikter, så skulle de få det. Arbeidet ble påbegynt, og hans nye skuespill Gjengangere ble utgitt i 1881, to år etter suksessen med Et dukkehjem. 

Problemet for kritikere og publikum var nok bare at historien de fikk servert om en kvinne som faktisk ble værende i et ulykkelig og usant ekteskap på mange måter var mer kontroversielt og «moralsk fordervende». Her beveget han seg innpå all mulig form for tabubelagte temaer om religionskritikk, autoritetsforakt, om dobbeltmoral, utroskap, dårlig fordekte kjønnssykdommer – og ikke minst potensiell incest, overgrep og barmhjertighetsdrap.  

Det finnes ikke frihet for en kvinne så lenge hun lyder samvittigheten mer enn mannen.

FRU ALVING

Kanskje aller mest kritiserte Ibsen ekteskap, og alt hva denne institusjon medfører. Arne Garborg var ikke nådig i sin anmeldelse av boken i Dagbladet i 1881: 

Det er atter Ægteskabet, der maa holde for. Og aldrig har der været gjort et mer lidenskabeligt og mer hensynsløst Angreb paa denne Institution, hvorpaa vort Samfund er bygget. Henrik Ibsen “gaar ikke med paa at flytte Brikker”. Han slaar Spillet overende. 

Er vi frie mennesker?

En gjenganger er ikke nødvendigvis et gjenferd. Det kan like gjerne være et mønster. En idé. En forventning. Hos Ibsen finnes begge deler: Kaptein Alving som hjemsøker huset, og de gamle verdiene som hjemsøker alle som bor der. I dette stykket er det ikke ett enkelt traume som står i sentrum, men en hel samfunnsstruktur som går i arv – i holdninger, i taushet, i sykdom. Hva arver man biologisk, og hva overføres gjennom levemåte og språk? Hva sitter i kroppen, og hva sitter i veggene? 

Europa befant seg i brytningstid. Nye ideer presset på, og moderniteten banket på døren. Darwin utfordret skapelsen, Nietzsche utfordret kirken, Marx utfordret makten, og John Stuart Mill fortalte oss at mennesket skulle være fritt. Ibsen leste disse tankene – eller hørte dem i vinden. Han var ikke først ute, men han fanget tidsånden. 

Portrettfoto av Henrik Rafaelsen og Fredrik Høstaker
Kilden Teaters faste skuespillere Henrik Rafaelsen og Fredrik Høstaker spiller rollene som Pastor Manders og Snekker Engstrand i Gengangere.

Selv om stykket i seg selv er skandaløst, er ikke skandalen målet i seg selv. Skandalen er middelet. Gengangere er dermed ikke et kampskrift, men en konsekvensanalyse. Her viser han hva som skjer når man gjør som man skal, men ikke som man bør. Fru Alving forsøker å redde det som reddes kan. Men det er allerede for sent. 

I stedet for opprør får vi tilpasning. I stedet for frihet får vi sykdom. Det er ikke valget om å forlate ekteskapet som får de største konsekvensene hos Ibsen – men valget om å bli. 

Gengangere spilles i Kilden fra 5. september – 4. oktober