Tekst av: Roar Løken

Sukkeret og europeernes søthunger kom til å være den viktigste forutsetningen for den atlantiske slavehandelen.  

Det er litt usikkert hvor sukkerrørene kom fra, men dyrkingen spredte seg etter hvert i Asia og araberne ble kjent med sukkeret, trolig som en følge av handelen langs Silkeveiene. Perserne snakket om “siv som gir honning uten hjelp fra bier». Allerede på 800-tallet ble sukkerrørene dyrket i Mesopotamia, landet mellom Eufrat og Tigris, ved hjelp av slaver som var blitt hentet fra Øst-Afrika av araberne. Europeerne fikk trolig først kjennskap til sukkerrørene under Aleksander den stores felttog østover. Som en følge av korstogene og den muslimske ekspansjonen vestover, ble dyrkingen tatt opp på øyene i Middelhavet, i Andalucia og på Algarvekysten. Mye av dyrkingen foregikk ved hjelp av slaver, men mangel på arbeidskraft var hele tiden et problem. Vanskene ble klart større etter at Det osmanske riket erobret Konstantinopel i 1453. Dette gjorde det mye vanskeligere å få hentet slaver fra områdene omkring Svartehavet. (Bruken av slaviske folkeslag som slavegjorte, er opprinnelsen til bruken av ordet slave).  

Da portugiserne på 1400-tallet gikk i gang med sine ekspedisjoner sørover langs kysten av Afrika, tok det ikke lang tid før de satte i gang med sukkerplantasjer på øyene i Atlanteren. De oppdaget snart at spesielt Madeira var godt egnet, men også Kapp Verde-øyene og Azorene kunne brukes. Da de kom lengre ned langs kysten, oppdaget de øyene São Tomé og Príncipe inne i Guineabukta. Her lå også forholdene godt til rette for sukkerproduksjon. Arbeidskraftproblemet løste de, da de oppdaget at det var mulig å bytte til seg afrikanere langs kysten av Afrika som kunne brukes som plantasjearbeidere.  

I Europa var sukkeret fremdeles dyrt og i mange land var det bare de velstående som kunne kjøpe det. I den første tiden foregikk salget på apotekene. Den store interessen for sukkeret og de høye prisene gjorde det fristende å satse på større produksjon, markedet ville ha sukker, mer sukker enn det produsentene kunne levere. 

På den første ekspedisjonen over Atlanteren hadde Columbus med seg sukkerrør fra Kanariøyene. Da han kom fram til øya Hispaniola (nå: Haiti og Den dominikanske republikk), ble sukkerrørene plantet der. Det viste seg snart at de trivdes svært godt. Derfor tok det ikke så lang tid før de første plantasjene vokste fram på den andre siden av Atlanteren. Portugiserne var også tidlig ute med å sette i gang med sukkerplantasjer i Brasil. 

I den første fasen ble det gjort forskjellige forsøk på å skaffe arbeidere til plantasjene. Det ble snart klart at forsøkene med å sende over europeiske straffanger eller å få fattigfolk i Europa til å ta seg arbeid, var lite vellykket. Det samme ble resultatet da det ble gjort forsøk på å bruke den amerikanske urbefolkningen til å arbeide på plantasjene. Ja, Columbus planla til og med å ta folk fra taino-stammen til fange og sende dem til Europa, slik at de kunne brukes som arbeidskraft på plantasjene der. Dette ville dronning Isabella 1 sette en stopper for. Hun oppfattet alle menneskene i den nye verdenen som sine undersåtter, og så fremt de ikke viste seg å være kannibaler, bestemte hun at de ikke kunne gjøres til slaver. Resultatet ble at etter kort tid hadde spanjolene i Amerika avgjort at karib-befolkningen var kannibaler. 

Den katolske kirken hadde sin egen oppfatning. Den mente at siden menneskene i Amerika ikke var nevnt i Bibelen, kunne de umulig være etterkommere av Adam og Eva. Derfor kunne de betraktes som «naturlige slaver». Mange fra stammene som europeerne støtte på, ble satt i arbeid på plantasjer og i gruver, og det gikk dårlig.  

Den spanske misjonæren Bartolomé de Las Casas («Indianernes apostel») hadde sett hvordan urbefolkningen ble behandlet av de spanske kolonistene. Han mente at dette var uverdig og tok kontakt med myndighetene i hjemlandet. Det han fortalte, vakte stor oppsikt og førte til at Karl 5. vedtok et forbud mot å ta urfolk til slaver. Dessverre var misjonæren løsningsorientert og foreslo at de spanske myndighetene heller skulle hente afrikanere til Amerika og bruke dem som slaver. Dette var et forslag han kom til å angre på, da han fikk se hvordan de ble behandlet. I den første tiden ble de slavegjorte kjøpt av portugisiske handelsmenn, siden paven hadde gitt portugiserne enerett til å drive handel i Vest-Afrika.  

På 1600-tallet kom andre europeiske makter med i kappløpet om å skaffe seg koloniområder i Amerika. Resultatet ble en kraftig oppgang i antall plantasjer av mange slag. Det er beregnet at om lag 12,5 millioner slavegjorte afrikanere ble sendt over Atlanteren og at omkring 10 millioner kom fram i live. Av disse kom 49 % til de karibiske øyene, 41 % til Brasil og bare 4 % til de amerikanske sørstatene. Den dansk-norske slavefarten sto for omtrent 1 % av den transatlantiske slavehandelen.  

I Dansk Vestindia (nå: US Virgin Islands) ble det lagt størst vekt på sukkerproduksjonen, og det ble raskt klart at forholdene lå best til rette på St. Croix. I 1751 ble det rapportert til Danmark at det nå var 64 sukkerverk i drift på øya.  

Dyrkingen foregikk ved at plantasjearbeiderne først gravde ca. 20 cm dype hull i bakken. Her ble det plantet 80 cm lange sukkerrørsstiklinger. Barna måtte luke i vekstperioden. I innhøstingsperioden stilte arbeidere av begge kjønn i rekker. Rørene ble kuttet ved hjelp av kappmessere (en slags machetekniver). Rørene ble deretter buntet sammen og fraktet til sukkermølla ved hjelp av oksekjerrer eller esler. For å oppnå godt resultat, var det viktig å presse rørene seinest 24 timer etter at de var kuttet. Ved mølla ble rørene presset mellom tre loddrette jernvalser og sukkersaften ble deretter innkokt. Arbeiderne måtte ofte jobbe 18-20 timer i strekk i denne perioden. Råsukkeret og biproduktet melasse, ble sendt til Danmark, og seinere også til Norge, for å bli raffinert. Det var her ved raffineringen at fortjenesten lå. I Norge var det sukkerraffineri i Bergen, Trondheim og Halden.