Hvert år i slutten av mars var det en stor folkefest i antikkens Athen.
Fem dager til ende feiret man dionysia-festivalen med store opptog, hundrevis av okseofringer, kordans og ikke minst dramakonkurranser. Hele folket var med og fråtset i mat, vin og ekstravagant underholdning. Det hendte til og med at fengslene ble åpnet så de innsatte fikk gå på teater. Dionysos-teateret i Athen, som lå rett nedenfor Akropolis, hadde plass til rundt 10 000 tilskuere.
Vi vet at gresk drama ble framført i de greske områdene helt fra Libya til Svartehavet over en periode på omkring 700 år, fra 500-tallet f.Kr. og i hvert fall fram til 200-tallet e.Kr. Likevel er det bare teatertekster skrevet for dramafestivalene i Athen som er bevart, de aller fleste fra Athens storhetstid på 400-tallet f.Kr. Det er helt klart at teaterkunsten i Athen fikk en helt spesiell status, og at den henger nøye sammen med utviklingen av det athenske demokratiet og med Athens rolle som stormakt.
De gamle aristokratiske klanene
På 600- og 500-tallet f.Kr. oppstod det konflikter mellom de gamle aristokratiske klanene, som lenge hadde kontrollert det meste i Athen, fattige bønder tynget av gjeld og borgere som hadde blitt rike på økt handel. Monarkiet, som var støttet av aristokratiet, ble byttet ut med tyranner som var populistiske eneherskere. En av disse var Peisistratos. Han skaffet seg støtte blant annet ved å konfiskere de rikes land og gi det til de fattige. I tillegg etablerte han flere festivaler, og en av disse var dionysia-festivalen, som ble arrangert første gang i 534 f.Kr. Dionysos-kulten var svært populær blant folk, og den hadde en utjevnende effekt, siden den var åpen for alle, noe som var i tyrannens interesse.
Noen tiår senere, etter at de viktigste demokratiske reformene hadde blitt innført i 508 f.Kr., fortsatte dionysia-festivalen å være et vel så viktig politisk instrument. Når alle store avgjørelser skulle tas av hele folket, var det essensielt å opprettholde en sterk fellesskapsfølelse. I teateret kunne man levendegjøre alle vanskelige konflikter og spørsmål på en kunstnerisk måte som skapte samhold heller enn stridigheter. I komediene var det i tillegg lov til å latterliggjøre politiske ledere og andre maktpersoner, så man fikk utløp for frustrasjoner uten at det brøt ut faktiske opprør. Demokratiet i seg selv er et tema som går igjen i både tragedier og komedier, selv om det ikke nødvendigvis er hovedtemaet. Dette gjelder også Antigone og Kong Oidipus (Oidipus tyrannos på gresk).
Etter at grekerne vant over Persia i perserkrigene i 479 f.Kr., ble Athen leder for en stor allianse av greske bystater. Både krigsbyttet og skatter fra forbundsfellene ga Athen enormt store rikdommer. Disse la grunnlaget for det vi kaller den athenske storhetstida, hvor det ble utviklet arkitektur, kunst, filosofi, historieskriving og drama som har påvirket all vestlig kultur fram til i dag. Dramafestivalen var en perfekt anledning for Athen til å vise at byen ikke bare var en økonomisk og militær stormakt, men at den også var kulturelt overlegen. Dionysia-festivalen ble arrangert nettopp mens skipene fra allierte bystater kom for å betale skattene sine. Slik ble teateret, i tillegg til det lokale publikummet, fylt opp med tilreisende fra store deler av de greske områdene.
Noe spesielt for antikkens greske kultur, var at nesten alt de foretok seg var en konkurranse. Dette gjelder også teaterkunsten. Programmet på festivalen endret seg nok noe fra år til år, men det kan ha foregått slik: Den første dagen var det dityrambe-konkurranser. Athen var delt opp i ti fyler, en ny demokratisk organisering av folket som tok utgangpunkt i geografi heller enn klantilhørighet. Fra hver av disse kom to dityrambe-kor, et med femti menn og et med femti unge gutter. Disse konkurrerte mot hverandre ved å synge en poetisk tekst mens de danset en intrikat koreografi.
De tre neste dagene var avsatt til tragediekonkurransen. Dag for dag presenterte tre tragediediktere tre tragedier og et satyrspill hver. Satyrspillet var en lett og burlesk forestilling, noe som passet fint som avslutning etter tre alvorlige tragedier. Den siste dagen presenterte fem komediediktere en komedie hver. Alle dramaene var nye og aldri framført før. Det var ikke før Athens storhetstid var over på begynnelsen av 300-tallet f.Kr., at det ble vanlig å framføre gamle dramaer fra de gode, gamle dagene.
Det var selvfølgelig en stor ære for både dikterne, skuespillerne og kormedlemmene om bidraget deres vant konkurransen. Men det var minst like viktig for koregene. Dette var rike borgere som var utpekt av byen til å finansiere hvert sitt kor. De hadde ikke mulighet til å nekte å ta på seg denne utgiften, men for de fleste var det nok både ærefullt og strategisk viktig. Innflytelsesrike politikere kunne stadig skryte av at de hadde bidratt som sponsorer av drama i talene sine. Men for at dette skulle virke, kunne de selvfølgelig ikke være altfor sparsommelige med budsjettet til kostymer, masker og alt det andre som gjorde forestillingene storstilte.
Ingen annen kunstart har hatt større innflytelse på vestens kultur gjennom historien enn det greske dramaet. Det kan virke underlig at en tradisjon som var så politisert kunne produsere tekster av en så høy kvalitet at de har fortsatt å berøre og engasjere publikum og lesere i generasjon etter generasjon fram til nå. En forklaring på dette kan være at dramaet sprang ut fra en gammel og rik poetisk tradisjon, og enhver greker hadde nok en godt utviklet kritisk sans når det gjaldt diktning. Hvis man presenterte ferdigtygde tanker og propaganda så ville man rett og slett ikke nå opp i konkurransen med de store dikterne. Uansett hvor mye teateret var i den bestående ordens tjeneste, så forventet publikum skjellsettende tanker, formulert og framført med den aller høyeste kvalitet.
Den Greske tragedien Oidipus/Antigone spilles i disse dager i Kilden teater og konserthus frem til 4. oktober.
For å gi de beste opplevelsene bruker vi og våre partnere teknologier som cookies for å lagre og / eller få tilgang til enhetsinformasjon. Hvis du ikke samtykker eller trekker tilbake samtykke, kan det påvirke visse funksjoner og funksjoner negativt.