De gamles magi
Noen gamle fioliner dyrkes som ikoner i kunstens verden og prises til mange ti-talls millioner kroner. Skal slike instrumenter få lyde akustisk i Kildens konsertsal, i hendene på musikere i landsdelen, må finansielle muskler bidra sammen med musikalske evner. Derfor har Sparebanken Sør nå opprettet en stiftelse som skal kjøpe inn og låne ut verdifulle gamle strykeinstrumenter.
Dagens fire-strengs fiolin har dype røtter i historien, men ble i hovedsak utviklet fra midten av 1500-tallet i Nord-Italia – som det vi senere har kalt «barokkfiolin». De neste to hundre årene utviklet byggere i særlig Cremona og Brescia instrumentet til å kunne lyde i større rom med en stadig mer foredlet klang. Gullalderen kom på 1700-tallet med familiene Amati og Guarneri – og særlig fiolinmaker Antonio Stradivari (1644–1737). Hans Stradivarius-instrumenter er opphav til dype lengsler og våte drømmer hos både investorer og toppmusikere. Den dyreste Stradivariusen ble solgt i 2011 for 100 millioner kroner.
Kunnskap og byggekunst
Adam Grüchot er en av våre fremste fiolinister, konsertmester i Kristiansand Symfoniorkester og førstelektor ved Universitetet i Agder. Han respekterer og ærer nybygde fioliner og deres dyktige skapere, men hjertet er likevel hos de gamle, hos instrumentene skapt i gullalderen i Italia og videre gjennom 1800-tallet i Frankrike:
– Det er mye som spiller inn her. Det er kunnskap, det er kunst! Hver fiolin, cello, kontrabass eller bratsj er et kunstverk som det ikke finnes to like av. Og kunnskapen hos de gamle felemakere var antageligvis på et så høyt nivå at de utforsket og oppdaget mye som etter hvert kan ha forsvunnet i jakten etter å produsere mengder av instrumenter. Også dette med treverket: Flere anerkjente fiolinbyggere i Europa og resten av verden forteller meg at i gamle dager visste de nøyaktig hvilken dag på året de burde hogge treet til instrumentet. Det var ikke sånn at helt tilfeldig en dag i mars gikk felemakeren inn i skogen og kappet ned et tre – nei, da var det kanskje allerede for sent, fordi saften hadde begynt å komme inn i treet. I dag kan instrumentmakere vente i 80 til 100 år før de bruker trevirket, for å få det tørt nok. I gamle dager gjorde de ikke det. De visste hvilken dag de skulle hogge, og så var materialet nesten ferdig til å brukes. En annen sak er at i gamle dager hadde man ikke den forurensingen man har nå. Alle de små detaljene spiller inn.
I gamle dager visste de nøyaktig hvilken dag på året de burde hogge treet til instrumentet.
Adam Grüchot, en av våre fremste fiolinister, konsertmester i Kristiansand Symfoniorkester og førstelektor ved Universitetet i Agder.
Treverk viktig
– Er dette treverk som ikke finnes lenger?
– Ja. Mange mener at mye viktig trevirke har forsvunnet i Europas kriger, særlig i første verdenskrig. De brukte enorme mengder av treverk i krigsproduksjonen og hogde derfor ned veldig mye.
– Så når Balkan brant i krigene, så brant også de bosniske lønnetrærne som instrumenthistorikere har trukket frem som et viktig materiale for Stradivari og andre storheter?
– Ja, det gjaldt blant annet Bosnia og Istra-halvøya. En annen sak er at vi mennesker har hatt et enormt behov for veldig fine møbler. Møbelsnekkere har også tradisjonelt jaktet på det mest perfekte treet. Det har blant annet rammet produksjonen av buer til strykeinstrumenter. Fernambuko er en veldig hard og velegnet tresort som har vært brukt til å lage de beste buene. I dag finnes ikke den samme tilgangen på slikt tre som de hadde på 1700- og 1800-tallet. Alt er gått til rike menneskers vakre møbler med det fine rødsorte skjæret som dette treet gir. I dag er denne tresorten så beskyttet at jeg må ha sertifikat for å ha en slik bue med til USA.
– Hva med lakken? Visste de noe om det også, som vi ikke vet i dag?
– De eksperimenterte en del og brukte ikke samme kjemikalier som i våre dager. Det hadde nok en del å si, uten at det er lett å høre nå. Gamle instrumenter er i dag gjerne reparerte. De fleste har hatt skader eller lakken er slipt ned. Absolutt alt spiller en rolle i et gammelt instrument, men materialet er særlig viktig. Sammen med kunnskapen, og den kunsten som felemakeren skapte.
Spesiell opplevelse
– I vår offentliggjorde franske forskere en undersøkelse – en blindtest – som viste at hverken fagfolk eller publikum hørte særlig forskjell på gamle og nye fioliner av ypperste kvalitet. Det blir også hevdet at en dyktig fiolinmaker kan gjenskape klangen i de gamle mesteres instrumenter; styrken, karakteren. Hva sier du til det?
– Både ja og nei. En instrumentbygger jeg kjenner mener de gamle kunne stemme treverket. Det vil si at forskjellige punkter i lokket – eller særlig bunnen – hadde den helt riktige tonen og pitchen. Og det har å gjøre med tykkelsen på treverket. Han snakket om at den kunsten er det få som kan i dag, fordi så mye masseproduseres. Man kan lage utrolig fine kopier, men spørsmålet er blant annet hvordan et slikt instrument vil reagere på forskjellig vær og inneklima. Instrumenter er veldig værsyke og reagerer på fukt. Et instrument lever. Går jeg inn i konsertsalen så utvides treverket, eller krympes. Går jeg bak scenen, forandres det. Treverket er i bevegelse hele tiden.
– Men dette gjelder vel både gamle og nye instrumenter? Så er de gamle så særegne at man ikke kan få samme lyd av et nybygd instrument?
– De gamle har noe, noe spesielt – noe udefinert. Det jeg kan si som utøver er at når du spiller på et skikkelig bra, gammelt instrument, så kjenner du deg komfortabel. Du tillater deg mer og instrumentet byr deg på mer: «Slapp av, slapp av – du kan gjøre noe annet». Som utøver føler du det umiddelbart når en tone ikke svarer som du vil, da blir du stresset. Samtidig som historiens kanskje største fiolinist Jascha Heifetz har uttalt at det er utøveren og ikke instrumentet som lager lyden. At klangen sitter i hodet. Det er sant, men når du får de mulighetene et utsøkt instrument kan gi, at du føler at «jeg kan gå videre», er det en ubeskrivelig følelse for en utøver.
De eldste er best
– Så svaret ditt på den franske undersøkelsen vil være: Dette er de ørene, det er deres svar. Men som utøver kjenner du og opplever noe annet?
– Ja, det er noe du ikke kan ta på og ikke måle. Det er noe ubeskrivelig. Den følelsen du har når et gammelt instrument ikke er verdens vakreste å se på, men har noe du ikke kan beskrive.
– Ville du være redd for selv å måtte delta i en slik blindtest?
– Nei. Skulle jeg prøve begge deler kan jeg sikkert være veldig begeistret for et nytt også. Min kone Dorota (også fiolinist i KSO) spiller en fantastisk engelskbygd Del Gesu kopi (kopi av en Guarneri-fiolin). Jeg har vist den til den kjente israelske felemakeren Amnon Weinstein i Tel Aviv, og han har sagt at dette er en av de beste moderne instrumenter han har sett i sitt liv: Ordentlig bygd, og ikke laget for å se gammel ut som noen gjør.
– Selv spiller du?
– Et fransk instrument laget av Honoré Derazey fra 1850. Franske instrumenter ble nemlig veldig gode da den store italienske skolen gikk konkurs. Da kjøpte Tarisio hele kolleksjonen. Med blant annet den berømte «Messiah» fiolinen til Stradivari, forteller konsertmester Grüchot.
Han henviser her til året 1828 da den italienske fiolinforhandleren og samleren Luigi Tarisio (1796–1854) gjorde et stort kupp og sikret seg blant annet en utsøkt fiolin som Stradivari laget i 1716. Fordi Tarisio snakket om denne fiolinen hele tiden, men få hadde sett den med egne øyne, fikk den tilnavnet «Messiah». Etter Tarisios død fant den kjente franske samleren og fiolinmakeren Jean Baptiste Vuillaume først «Messiah» og seks andre mesterverk på en liten gård der Tarisios etterlatte bodde, og siden 24 Stradivari-fioliner og 120 andre mesterverk i den leiligheten i Milano der Tarisio døde.
– Stradivari mente «Messiah» var det perfekte instrumentet, men at ingen skulle spille på den. Den skulle bare være til utstilling på hans verksted. Vuillaume målte opp de gamle fiolinene og laget kopier som vi i dag er i tvil om er ekte eller kopier. De klinger fantastisk, forklarer Grüchot om den kunnskapen som nå ble en del av fransk instrumentbygging.
– Men du mener fortsatt de eldste er best? Og at du vil merke forskjell?
– Jeg tror at i løpet av min karriere har jeg utviklet mine ører og mine sanser slik at jeg kan klare å skille mellom et gammelt og et nyere instrument. Og mest når jeg spiller selv. Det er vanskelig å beskrive. Jeg forstår nye tester og er begeistret for mange nye instrumenter og buer. Men det er så mange hundre år av god klang som lever i disse gamle at du merker det, sier Adam Grüchot – tar en tenkepause, og gir den nærmeste beskrivelsen han kan av dette udefinerbare, det som hever de gamle instrumentene opp til deres store høyder:
– «Sjel»!
Tekst og foto Reidar Mosland
Instrumentfond
Sparebanken Sør har opprettet Stiftelsen Sparebanken Sør instrumentfond for å bygge opp en samling av kvalitetsinstrumenter fra de store instrument-makere på 1700–1800 tallet. Målet er, ifølge styreleder i Sparebankens instrumentfond, Stein A. Hannevik, å øke interessen for klassisk musikk på Sørlandet, og bidra til å oppmuntre ungdom til å satse på en musikalsk karriere.
– Sørlandets beste strykere fortjener de beste instrumentene. Slike instrumenter vil løfte ethvert orkester og blir fremover lånt ut til musikere i Kristiansand Symfoniorkester og til spesielt talentfulle musikere i landsdelen, sier Hannevik.
