Den argentinske tango-musikken utviklet seg som kjent fra en enkel dansemusikk med afrikanske og europeiske røtter, til fra 60 tallet av å bli en kunstart som strakk seg inn i de klassiske orkestrene og konsertsalene, langt fra sitt folkelige opphav.
Tangodansen derimot hadde allerede i sin gullalder i første halvpart av forrige århundre utviklet seg til å bli en meget sofistikert sosial dans med sterke elementer av konkurranse, et ønske om å vise seg frem og imponere.
Mye av motivasjonen kan ha vært den ekstremt skjeve kjønnsfordelingen i det argentinske samfunnet på den tiden og dermed ha lagt grunnen forsærlig mennenes behov for å gjøre seg visuelt attraktive.
Men de siste 70 år har ikke tangodansen utviklet seg videre i særlig grad. Det har tvert i mot blitt et poeng å konservere den slik den var.
Dette har fungert godt for rekruttering til tradisjonen og til sosial dans, men har kanskje gjort det vanskeligere at tangodansen har kunnet utvikle seg med mere kunstnerisk frihet og utforske tradisjonen videre.
En annen utvikling kan man spore i street- og hiphopdans, som på sett og vis har vært igjennom et endring og transformasjon fra sin start som møteplass og middel for å skape tilhørighet til subkulturens identitet, og gått gjennom en utvikling som har gått i performativ og scenisk retning. Den moderne dansen har sin helt egne filosofi, estetikk og mål.
Men det er ikke så ofte man får anledning til å la disse tradisjonene møtes.
