Jeg har alltid vært glad i folkemusikk, både den norske og fra andre deler av verden. Som komponist har jeg gradvis utviklet meg i en mer sjangerhybrid retning der jeg lar meg inspirere av ulike uttrykk. Gjennom dette arbeidet forsøker jeg å skape et helt nytt uttrykk ut av det, fremfor å sette elementer sammen som collager. Dette gjør jeg med en nokså fri tilnærming, men med stor respekt for tradisjonene.
Jeg hadde ikke skrevet for instrumentet tidligere, men gjennom prosessen har jeg opplevd hvor stor kraft hardingfela har. Denne kraften gir for meg en form for mystikk. Det er et instrument som tar rommet til tross for at det jo er et ganske lite instrument. Det er spesielt vibrasjonen i resonansstrengene, eller understrengene, som gjør hardingfela så rik i klangen, med mye overtoner. Dette gjør at den føles både jordnær og åndelig på samme tid. Det minner meg litt om da jeg skrev for cimbalom i et annet verk, og som har noe av det samme i seg. Det at man i tillegg spiller tostemt nesten hele tiden, gir mange nye harmoniske muligheter også i selve solostemmen. Jeg har dessuten alltid vært veldig glad i dansende musikk, og tradisjonelt sett var jo folkemusikken skrevet for dans og fest. Så instrumentet rommer både det dansende, det folkelige, det åndelige og det mystiske, og dette gjør det til et veldig spennende instrument å skrive for.
Den største inspirasjonen for verket var det Ragnhild Hemsing som skapte, gjennom å i hele tatt tenke seg at mitt tonespråk kunne egne seg til hardingfela og utvikles videre i en retning av hardingfele-tradisjonen og norsk folkemusikk. Det har også vært veldig inspirerende nettopp det at også Ragnhild har én fot innen det det klassiske, og én fot i folkemusikken.
Det opplevdes samtidig som en ganske stor utfordring, både tilnærmingen til oppgaven og hvilken retning det skulle ta. Det ligger antakelig også en del forventninger til et slikt verk, særlig når det er cirka 60 år siden Geir Tveitt skrev den forrige konserten for hardingfele og orkester. Jeg har gått mange runder med meg selv i prosessen, og for meg handlet det til slutt om å tørre og slippe seg fri og være ærlig i sitt musikalske idiom. Jeg håper lytteren hører folkemusikkens ånd i verket, men at de også kjenner at dette er en personlig stemme.
Hvis man ser på folkemusikkens historie, så har jo den musikken faktisk vært forsøkt undertrykt. Felespilleren ble i sin tid utstøtt og sett ned på, og det ble for noen så skambelagt å spille hardingfele at mange brente felene sine. De var outsidere, men samtidig var de viktige i hvordan de samlet folk til fest og ritualer. Så i dette verket vil jeg vise respekt og beundring for dem, og samtidig slå et slag for det å uttrykke seg fritt, enten det er musikalsk eller med å bruke sin stemme i samfunnet.
Mvh
Kim