Fra USA til KSO

John og Amanda Harrison fant hverandre i musikken. Nå har de funnet Norge. Og drømmetilværelsen i Kristiansand.

– Vår fremtidsplan er Kristiansand nå, sier ekteparet John (38) og Amanda Michelle Harrison (34), henholdsvis bassist og hornist i Kristiansand Symfoniorkester (KSO). John er fra en småby i South Carolina og Amanda vokste opp i New Jersey.

De siste ti årene har de to etter hvert så meritterte musikerne spilt og jobbet seg verden rundt, før de fant fotfeste på Sørlandet. I dag er de altså en del av den faste besetningen i Kristiansand Symfoniorkester, som består av 71 profesjonelle musikere, der 28 er utenlandske statsborgere. Fire av dem er amerikanere, og to av dem er altså i tillegg gift med hverandre. 

Møttes i studietiden

John og Amanda traff hverandre under studiene ved Temple University i Philadelphia.

– Vi møttes i universitetsorkesteret, sier Amanda. John presiserer. – Jeg husker det veldig godt. Vi møttes i lobbyen i andre etasje i konsertsalen. – Du hadde grå genser og grå slacks, forteller John.

Etter kort tid oppsto det søt musikk. – På den tiden datet jeg en annen bassist, men vi skjønte raskt at det var oss to, sier Amanda og smiler.

I 2007, mens de enda var under utdannelse, giftet de seg.

– Mine foreldre var utrolig støttende da jeg ville finne ut om jeg hadde talentet som skulle til for å bli profesjonell musiker, sier John.

På grunn av stipendordninger valgte han likevel først en utdannelse innen musikkterapi, før skjebnen ville det annerledes.

– Jeg studerte med den velkjente bassisten Hal Robinson i seks år. Så ble jeg fast vikar i Temples eget symfoniorkester som bassist samtidig som jeg tok en bachelorgrad.

– Jeg trodde også at jeg kom til å bli musikklærer, sier Amanda. Moren lærte henne tidlig piano, og da hun var ni, begynte hun å spille klarinett.

– Jeg var virkelig helt elendig på klarinett, ler hun. – Heldigvis ble jeg loset trygt over til horn på skolen, og kjærligheten til musikken førte henne til musikkstudier ved Temple. Og til lobbyen i andre etasje.

Via New Zealand

Det er ikke gjort i en håndvending å kapre fast jobb i samme by når man er symfoniker.

– På verdensbasis lyses det årlig ut
anslagsvis 25 ledige stillinger for symfoni-orkestermusikere per instrument, så det kryr jo ikke akkurat av stabile jobber. Derfor er de aller fleste symfonikere frilansere, og må være villig til å forsake mye for å drive med det de elsker, sier John.

Og ekteparet illustrerer det: Seks måneder etter bryllupet fikk de nemlig en henvendelse som skulle snu opp ned på livene deres.

– John ringte meg og var veldig nedstemt etter en audition som ikke hadde gått som han håpet på. Jeg trøstet ham så godt jeg kunne, forteller Amanda.

En halvtime etter ringte John igjen. Denne gangen var tonen en helt annen, og all nederlagsstemning var snudd. Hva hadde skjedd?

«Kunne du tenke deg å flytte til den andre siden av jorden med meg?» spurte han.

Han var blitt tilbudt en stilling som bassist i Auckland symfoniorkester, og fristen for å svare var kort.

– Vi tok en avgjørelse, avbrøt studiene og flyttet rett over nyttår. Det var lærerike og fantastiske år for oss, og det er et utrolig vakkert land å bo i, sier paret.

De ble i New Zealand i tre år. Husprisene i Auckland umuliggjorde imidlertid drømmen om et sivilt liv, og ekteparet Harrison ønsket mer ut av livet enn bare jobb. Gjennom kontakter dukket plutselig Kristiansand opp på kartet, og John var heldig og fikk ansettelse i KSO da Kilden sto ferdig for fem år siden. Amanda flyttet med og kapret stilling som fast hornist halvannet år senere.

– Eventyret fortsatte, sier John.

Balanse

– Vi kommer begge fra forsteder, fra mindre byer, og har alltid ønsket oss en balanse i livet. Selv om vi brenner for yrket vårt, er ikke jobben alt, slår Amanda fast.

– Vi har venner som spiller i noen av verdens ledende symfoniorkestre. De gir alt for musikken, turnerer mye og har sjelden mer enn en et par fridager i måneden. Når vi treffer dem og forteller om vårt sosiale liv i Kristiansand og alt vi driver med her, merker vi at de er misunnelige.

Nå er de to i ferd med å bli vaskeekte kristiansandere. John drømmer om å kunne undervise barn i kontrabass.

– Det er nesten et utdøende instrument. Veldig få begynner med bass som førsteinstrument, blant annet fordi bassen er så stor og fysisk krevende. Men de senere årene har det skjedd en aldri så liten revolusjon på området. Det lages nå miniutgaver av kontrabass, som holder like høy kvalitet som originalene.

– Vi har ikke lagt noen plan om å anvende Kristiansand som trappetrinn til neste orkester. Vi vil gjerne bli her. KSO er et fantastisk ensemble med solid anseelse, og er i ferd med å utvikle sin egen sound. Det at så mange nasjonaliteter blander stemme i orkesteret, gjør at vi hele tiden er åpne for impulser, og lærer å lytte til sidemannen, sier Amanda.

– Akkurat som det finnes dialekter i språket, utvikler også musikere sine egne dialekter og måter å spille på. Når vi sitter sammen med musikere fra andre verdenshjørner, finner vi sammen og lærer av hverandre. Til sammen utgjør den internasjonale besetningen et finstemt og særpreget orkester, der vi smelter sammen til en helhet.

– Litt som oss to, sier Amanda.

Tekst: Amund Hestsveen

Foto: Terje Sollie