Denne vinteren blir publikum kjent med Greven av Monte Cristo i Kilden Teater. Den dramatiske historien ført i pennen av Alexandre Dumas har vært, og er fremdeles, en av Frankrikes mest kjente og kjære verk. Utallige teateroppsetninger, romaner og filmer har latt seg inspirere av historien om den uskyldige sjømannen som blir til den hevngjerrige greven.
Romanen som kom ut i 1844 har i et århundre fengslet lesere over hele verden med sin komplekse karakterutvikling og temaer som hevn, rettferdighet og tilgivelse.
For å kunne yte historien rettferdighet blir Greven av Monte Cristo vinterens hovedsceneproduksjon for Kilden Teater, med et stort ensemble på ni skuespillere, spennende scenografi og nyprodusert filmmateriale. Regissør Jonas Corell Petersen var sist i Kilden Teater med forestillingen Samhold søkes i 2022, mens denne gangen blir det en ganske annen historie. Valborg Frøysnes, teatersjef for Kilden Teater, ser frem til Corells andre regioppdrag her i Kilden.
— Jonas Corell Petersen er en av våre mest spennende og særegne regissører. Han har et helt eget uttrykk. Forestillingene hans har ofte en kombinasjon av det absurde og det gjenkjennelige. Han klarer kunsten å balansere mellom det hverdagslige, det filosofiske og politiske, og ikke minst det humoristiske, sier Frøysnes.
Forside på utgivelse av Greven av Monte Cristo i Frankrike
Lisens: Public Domain / Gallica Digital Library
Familien Dumas
Forfatteren, Alexandre Dumas, var sønn av en fransk merittert general som tjenestegjorde i Saint-Domengue, nå bedre kjent som Haiti. Generalen var på sin side også sønn av en militæroffiser, som også tjenestegjorde i samme område. Det er ikke bare geografisk tilknytning til Haiti som deles mellom tre generasjoner Dumas, de het alle Alexandre Dumas, riktignok med en kombinasjon av et annet navn først og en bindestrek, men det er detaljer. At slekten Dumas var fornøyd med navnet Alexandre er det ingen tvil om.
Men, tilbake til Haiti. Det var bestefar Dumas som først krysset et verdenshav, satt sine støvler på fremmed jord, og med det vinket farvel til hjemlandet Frankrike. Haiti falt tydeligvis i smak ettersom han fant både arbeid og kjærlighet der.
Alexandre Dumas poserer selvsikkert for fotografen.
Bestefar Dumas giftet seg med en slavegjort kvinne med afrikanske aner ved navn Marie-Céssette Dumas, og tok deretter hennes etternavn. Akkurat hvorfor han gjorde noe så progressivt for flere hundre år siden kan man bare spekulere i nå i 2024, men det sies at det var for å distansere seg fra Frankrikes koloniale fremtreden. Med et pennestrøk på ekteskapsattesten var Marie-Céssette en fri kvinne. Bestefar Dumas og Marie-Céssette fikk et barn, og navnet ble som vi allerede vet Alexandre Dumas.
Far Dumas vokste opp til en karriere i den Franske hæren. Han ble faktisk general, og hadde nok i perioden en svært spennende hverdag i en tid hvor det var mye politisk uro i Frankrike. Å være sønn av en slavegjort kvinne og general i en av verdens stormakter på den tiden var nok ikke hverdagskost, nesten utenkelig egentlig. Men den franske revolusjon ga slavegjorte nye muligheter og rettigheter, noe som åpnet døren for en militær karriere for far Dumas.
Dessverre for far Dumas kom en kort og bestemt mann til makten i Frankrike i kjølvannet av revolusjonen, nemlig Napoleon, og er det noe historien har vist oss er det at korte sinte menn sjelden er godt nytt for samfunnet og minoriteters rettigheter. Den høyreiste, revolusjonære og republikanske Dumas ble tatt til fange av fienden da han forlot hæren etter en uoverensstemmelse med Napoleon. Ikke bare gjorde Napoleon seg selv til keiser, han gjeninnførte slaveri i de franske kolonier da han kom til makten, kanskje som et slags lyskespark til hans nemesis Dumas som selv var barn av en kvinne med afrikansk opprinnelse og hadde andre fysiske attributter enn seg selv?
Etter to år i fangenskap slapp far Dumas fri og giftet seg så med Marie-Louise Elisabeth Labouret, de fikk tre barn sammen, en av dem ble (selvfølgelig) døpt Alexandre Dumas.
General Thomas-Alexandre Dumas, far til Alexandre Dumas, til hest.
Statue av Thomas-Alexandre Dumas som ble smeltet om av tyske okkupasjonsmakter i forbindelse med andre verdenskrig.
Alexandre Dumas, forfatteren
Med en far med militærbakgrunn er det kanskje ikke rart at Alexandre, forfatteren – ikke generalen, forfattet rikt om kuler, krutt og kanoner. Riktignok døde faren til Alexandre da han var kun fire år gammel, men historiene om faren inspirerte forfatterskapet til Alexandre likevel. Det sies at spesielt fortellingene om De Tre Musketerer og nettopp Greven av Monte Cristo er skrevet med utgangspunkt i farens opplevelser.
Alexandre Dumas, en av Frankrikes største forfattere.
Foto: Pierre Petit
Lisens: Public Domain
Det er ikke få forfattere som har kommet ut av Frankrike, noen av verdens litterære mestere sogner til landet av ost og vin, men vår mann Alexandre Dumas er den mest leste av dem alle.
Tross revolusjon og nye takter i hjemlandet var det ikke bare lett å være en person med blandet rasebakgrunn i Frankrike. Alexandre Dumas var som nevnt barnebarn av en franskmann og en afrikansk kvinne og nettopp utseendet til Dumas ble ofte trukket frem og karikert i forskjellige publikasjoner. Han ble også anklaget for å ikke forfatte egne tekster og ble utsatt for sosial marginalisering ved flere anledninger.
Og nettopp rettferdighet er en viktig og sentral del av tematikken i Greven av Monte Cristo, hvor protagonisten gjennom hele historien søker rettferdighet etter å ha blitt urettmessig fengslet. Men, mer om det siden, for selv om noen problematiserte Alexandres bakgrunn og hetset hudfarge og kruset hår hadde han ingen problemer med å skape kunst, og finne seg partnere. Tvert imot. Det sies at han hadde flere utenomekteskapelige affærer og fikk minst fire barn utenfor ekteskap. Det gikk også gjetord om hans taleferdigheter. Watts Phillips, en engelsk dramatiker som også var en nær venn av Alexandre de senere år beskrev ham slik:
Tett mellom høydepunktene
Alexandre var ikke bare talefør, han kunne også skrive. Historien om Greven av Monte Cristo er en av vår tids mest leste romaner, men den startet ikke livet som roman, men snarere som en føljetong i en avis. Føljetongen ble gitt ut i perioden 1844 til 1846, i en tid preget av økonomisk vekst og industrialisering, men også politisk uro og sosiale spenninger i Frankrike. Arbeiderklassen hadde sett seg lei av at overklassen ble tilgodesett med store deler av verdiene i samfunnet, mens de selv levde og arbeidet under dårlige forhold. Misnøyen førte til at kongen abdiserte og den andre franske republikken ble opprettet, hadde republikaneren far Dumas fortsatt vært i live hadde han nok feiret begivenheten.
Når man leser historien om Greven av Monte Cristo kan man legge merke til at det er tett mellom spenningsmomentene i fortellingen. Dette kan tilskrives føljetongens form og mediet historien skulle publiseres i, hvor det var nødvendig at leseren greide å holde oppmerksomheten og interessen oppe over lang tid da forfatteren var prisgitt utgivelsestakten til avisen.
Selv om historien var myntet på avismediet tok det ikke lang tid før historien fant veien til bokform, føljetongen ble utgitt mellom to permer og er i Frankrike som en nasjonalskatt å regne.
Uskyldig fengslet
Karakterutviklingen i Greven av Monte Cristo blir av mange trukket frem som et høydepunkt. Protagonisten i historien, Edmond Dantès, starter som en uskyldig sjømann, men transformeres i løpet av fortellingen til den kalkulerte og sofistikerte Greven av Monte Cristo.
Fortellingen om Dantès starter i Marseille. Han er tross sine 19 år allerede kaptein på et skip, konstituert som sådan, har en forlovede ved navn Mercédès og har flust med venner – som det skal vise seg kanskje ikke er så gode venner likevel.
I det Dantès seiler mot fastlandet og ser Marseille i det fjerne gleder han seg nok til å tilbringe tid med kjente og kjære. Lite vet han at fetteren til hans forlovede er dypt forelsket i sin egen kusine og at hans kollega om bord er misunnelig på Dantès eksplosive karriere.
I lommen har Dantès et brev som skal leveres til Noirtier, en tidligere revlusjonær og far til statsavdokaten i Marseille, Villefort. Brevet inneholder informasjon som kan sette Villeforts politiske karriere i fare, og i en intrikat konspirasjon mellom disse tre legges det en plan som får store konsekvenser for vår helt.
Med statsadvokaten på laget skriver de to et anonymt brev hvor de anklager Dantès for å være en forræder, tilstede er også hans nabo, men han blir for full til å aktivt motsette seg planene.
Uten rettsak blir Dantès kastet i fengsel før han rekker å levere brevet som kan true statsadvokatens posisjon.
Edmond Dantès spilles av Sigurd Myhre i Kildens oppsetning av Greven av Monte Cristo. Her under videoinnspilling i Oslo.
Château d’If
På en liten øy utenfor Marseille ligger Château d’If, et fort bygd på 1600-tallet som senere ble gjort om til et fengsel. Her sitter Dantès i hele 14 år og tenker nok over egne relasjonelle evner. Men, han er heldigvis ikke alene. I fengselet blir han kjent med Abbed Faria, også kalt “den gale presten”. Faria er en kunnskapsrik medfange som gledelig deler av egen viten om både vitenskap, språk og historie, og hjelper ham til å forstå hvem som stod bak den urettmessige fengslingen. Dette er en viktig del av grunnlaget for transformasjonen som Dantès skal gjennom for å bli selveste Greven av Monte Cristo.
Dantès og Faria knytter stadig tettere bånd mens tiden går på den lille øya på utsiden av Marseille. De har en dyp og gjensidig respekt for hverandre, og man kan kanskje anta at Faria har en faderlig kjærlighet for unggutten som urettmessig sitter fengslet sammen med ham. Dessverre er Faria svært syk, og nærmer seg slutten av sin tilmålte tid her på jorden.
Derfor bestemmer Faria seg for å dele en hemmelighet med sin medfange som han har tilbrakt sine siste år sammen med, nemlig lokasjonen til en skatt på øya Monte Cristo. Og med det får Dantès en god grunn til å komme seg ut av fengselet, bort fra øya og ta seg til Monte Cristo. Men, det er bare et lite problem, han sitter innelåst på en øy utenfor Marseille på livstid, hvordan skal han rømme?
Faria dør, dessverre, men dette åpner også opp en mulighet for Dantès. Han plasserer sin avdøde venn i egen celle, mens han selv inntar rollen som avdød mentor og tar plass i liksekken. I 1800-tallets Frankrike var det kanskje ikke så viktig med begravelser i fengselssystemet, så i fortellingen kan vi lese av fangevokterne kaster sekken i havet for å kvitte seg med liket. Dantès kommer seg ut, og tar seg til en nærliggende øy hvor han reddes av et smuglerskip. Han tar seg til øya Monte Cristo, finner skatten og gjør som mange andre nyrike og går til anskaffelse av en adelstittel, Greven av Monte Cristo.
Boken er inndelt i fire deler, den første delen handler om veien til og oppholdet på Château d’If. Del to handler om skattejakt og at han belønner de som har hjulpet ham på hans vei, mens tredje del blir betydelig mørkere og forteller om en fersk og hevnlysten Greve som jakter på de som fikk ham fengslet.
Foto: Philippe Alès.
Lisens: Attribution-ShareAlike 3.0 Unported
Liksekken med en høyst levende Dantès kastes på sjøen.
Lisens: Public Domain
Espen Sigurdsen spiller Abbed Faria i Kildens oppsetning av Greven av Monte Cristo.
Greven i Kilden Teater
Det er en dramatisk historie som utspiller seg i Château d’If, på øya Monte Cristo og i og rundt Paris, så det er som nevnt tett mellom spenningsmomentene i historien. Det er også reiser over store avstander og skifte av omgivelser, hvordan kan dette overføres til scenen og ivareta arven etter Dumas?
Alexandre Dumas var først og fremst kjent for å skrive teaterstykker. Han debuterte som dramatiker allerede i 1829, 15 år før historien om Dantès ble til. Selv om stykket om Greven av Monte Cristo ble skrevet som en føljetong, og deretter ble publisert som en roman, er det et populært stykke å sette opp. Når stykket finner veien til Kilden Teater, er det Jonas Corell Petersen som har dramatisert den franske romanen. Corell er født i Danmark og har en mastergrad i regi fra Kunsthøgskolen i Oslo. Han har vunnet flere priser, inkludert den europeiske Fast Forward-prisen for unge regissører. Han har jobbet som husregissør ved Nationaltheatret og husdramatiker ved Dramatikkens hus i Oslo.
Nettopp i Oslo ble det i fjor gjort spennende grep for å avhjelpe historiefortellingen. Kilden Teater har hatt et filmteam i en støvete kjeller i Oslo, i mangel på en Fransk festning, for å filme flere scener som skal brukes under forestillingen for å vise deler av historien som utspiller seg på Château d’If.
Regissør Jonas Corell og filmfotograf Even Grimsgaard under filminnspillingen i Oslo.
En slik jakt på et passende sted å filme kan ta dager, om ikke uker. Tilfeldigheter førte til at Ida Grimstgaard, scenograf og kostymedesign på Greven av Monte Cristo, bokstavelig talt snublet over cellen rett under egen bolig i Oslo.
Der, i en iskald kjeller i en bygård i Oslo med røde murstein på alle kanter ble den franske fengselscellen levende.
Kostymekoordinator Veronica B. Vallenes brukte mange ulike verktøy for å pattinere (eldre) kostymene under innspillingen i Oslo, blant annet drill, rivjern, sandpapir, sukkerkulør og det som måtte være tilgjengelig.
Film på teater
— Det er ikke alltid kombinasjonen av film/video på teater er like vellykket, ofte fordi at filmmediet blir så dominerende. Det er på mange måter mye sterkere opp mot sceneuttrykket. Men i denne produksjonen, tror jeg at det kunstneriske laget har funnet et grep som kan fungere godt og forbinde filmen med scenen. Det blir spennende å følge prøveprosessen fremover og se hvordan elementene kan spille sammen, sier teatersjef Frøysnes avslutningsvis.
Resultatet blir å se i teatersalen i februar, men allerede nå kan publikum få et eksklusivt kikk på prosessen via Kilden Teaters Instagramkonto.
