Når Kilden nå setter opp musikkteateret Heimanifå, får publikum et innblikk i hva de sørlandske utvandrerne egentlig drev med “over there”.
Mamma ville helst ikke at jeg skulle dra til Amerika – det var så langt unna. Men siden alternativet var å dra til sjøs, fikk jeg lov likevel, humrer countrylegenden Bjøro Håland dypt og inderlig.
I vinter skal han spille og synge i Kilden-storsatsingen Heimanifrå – på høge hæle i Junaiten av dramatiker Rune Belsvik, som handler om nettopp det han selv har tatt del i: Utvandringen til USA på midten av 1900-tallet. I stykket møter vi 18 år gamle Inger, spilt av Ragnhild Meling Enoksen. Hun forlater livet i en liten bygd på Agder og ender opp med å jakte den amerikanske drømmen i Brooklyn, New York.
– Det er både gøy og litt spesielt å få være med på dette. Jeg har jo selv skrevet min egen historie i akkurat dette bildet, sier Håland og legger til at årene “over there” har hatt stor innflytelse på livet hans.
– Amerikafeber i familien
17 år gammel, i 1961, vinket han adjø til familiegården Håland i Nord-Audnedal. Han satte kursen mot Silokaia i Kristiansand, der Amerikabåten skulle ta ham til New York City og alt som ventet der. Storebror, som allerede var gift og etablert i Brooklyn, stod klar for å huse lillebror på sofaen – inntil han fant eget sted å bo. Onkelen og hans familie var heller ikke langt unna. Det føltes verken fremmed eller skummelt å dra til Amerika, forteller han.
– Vi var mange som skulle leve den amerikanske drømmen i vår familie, du kan trygt si det var amerikafeber. Men slik var det jo for veldig mange på den tiden, de aller fleste kjente noen som hadde dratt der for å prøve lykken.
Det kan forsker og forfatter Siv Ringdal fra Lista bekrefte. Hun har skrevet bøkene som Rune Belsvik bygget fritt på i manusutviklingen, og forteller at svært mange sørlendinger tok del i folkevandringen til “Junaiten”.
– Fra 1890-årene og fram til 1960-tallet hadde faktisk Agder-fylkene størst utvandring i forhold til folketallet. I Lista var det spesielt mange utvandrere, i 1920 hadde en tredjedel av befolkningen vært der.
For mange på Sørlandet var New York en forlenget del av bygda. Mentalt sett var det nærmere til Brooklyn enn Trondheim, og når man først kom “over there” var det vanlig at de emigrerte sørlendingene hjalp sambygdinger, venner og kjente med å finne arbeid og forhåpentligvis veien til en bedre fremtid.
Viktig lokalhistorie
Akkurat dette er et av hovedpoengene teatersjef Valborg Frøysnes trekker frem når hun forklarer hvorfor Kilden setter opp stykket. Det skal gå fra 4. februar og frem til påske 2022.
– De fleste i Agder har en Amerika-historie å fortelle, om en fjern eller nær slektning som har dratt over for å leve den amerikanske drømmen. Jeg tror mange i publikum vil kjenne seg igjen og føle nærhet til stykket, sier hun.
Men også den lokalhistoriske verdien er et viktig motiv, poengterer hun.
– Vi ønsket også å sette opp et stykke som tar for seg lokalhistorie, fremfor å kjøpe og sette opp en ferdigprodusert historie fra utlandet med en mer perifer betydning. Historien om amerikautvandringen står veldig sterkt i Agder, det er en kjent og kjær historie som viser hvor tett vi kom på USA. Ikke nok med det, amerikabåten dro fra Silokaia, så vi setter opp stykket på historisk grunn, sier hun.
Skuespiller Ragnhild Meling Enoksen synes det er ekstra spennende at stykket er basert på faktisk historie. Hun tror det er et unikt utgangspunkt for å kunne treffe publikum ekstra godt. Ragnhild jobber for tiden med å lære seg listerdialekten og får profesjonell hjelp til det av professor Martin Skjekkeland.
Hun er selv født og oppvokst i Asker, og forteller at hun inntil nylig hadde lite kjennskap til Agder-Amerika-forholdet.
– Men da jeg fikk hovedrollen som Inger, snakket jeg med foreldrene mine om utvandringen. Og det viste seg at det også var Amerika-historier i min familie, ler hun.
Musikk fra perioden
Musikk har en sentral rolle i Heimanifrå, og det er mandalitt Bjørn Charles Dreyer, som er født i Amerika, som har det musikalske ansvaret. Teatersjef Frøysnes synes det er ekstra stas at countrymusikken får mye plass i forestillingen.
– Countrymusikken står sterkt i Bygde-Norge og det har vi lyst til å løfte frem. Det er noe inderlig og herlig upretensiøst med musikken som også fortjener en teaterscene. Nå kan publikum glede seg til å både få oppleve Bjøro Hålands unike stemme, men også annen kjent og ukjent country-, blues- og populærmusikk fra tidsperioden, forteller hun.
Gjennom stykket blir publikum vist, både gjennom musikk og skuespill, hvordan Amerika og the American Dream var integrert i sørlendingers hverdagsliv på midten av 1900-tallet. Barn og unge ble sosialisert inn i det sterke og nære forholdet til Amerika, forteller Ringdal.
– Stykket viser ei ung jentes drømmer og fantasier om landet og livet “over there”, men også hvordan den nye hverdagen ikke alltid ble som forventet. Det skildrer sørlendingenes kjærlighet til Amerika, men også hvordan det moderne livet i storbyen New York utfordret de nyankomne innvandrernes normer og ideer, både om hva som var rett og galt, moralsk og umoralsk, hva som var moderne og hva som var gammeldags.
La soveromsgulvet til Sophia Loren
Det som var spesielt for datidens migranter fra Agder, var at de fleste endte opp i de store byene – og ikke som bønder på midtvestens prærier. Sørlendingene jobbet primært som sjøfolk, snekkere, på taubåt, som hushjelper, på fabrikk og i butikker, ifølge Ringdal.
– Et annet særtrekk er at mange tenkte de skulle ta en tur til Amerika. De skulle ikke nødvendigvis bli der for godt – selv om mange endte opp med å gjøre det. De skulle ta seg en tur, tjene penger og oppleve noe, og så skulle de hjem igjen.
Slik var også den opprinnelige planen til Bjøro Håland. Han skulle bli et par år, jobbe – og tjene nok penger til å kunne reise hjem og ta utdannelse. Han endte opp med å bli nesten seks år, og jobbet vekselvis som snekker og bygningsarbeider, mens han samtidig sang i barer.
– Det var lett å få seg jobb for det var stor byggeboom i Amerika på den tiden. Jeg startet som gulvlegger, og jeg har faktisk lagt parkett på soverommet til Sophia Loren, sier han og forteller i detalj om alle de forskjellige lagene gulvet måtte bestå av, slik at filmstjernen skulle få et perfekt gulv.
– Jeg traff henne dessverre ikke, legger han til.
Stillasbygger og sanger
Håland fikk også prøvd seg som profesjonell stillasbygger, og beskriver arbeidsdager der de bygde seg oppover Manhattans skyskrapere uten noe som helst sikringsutstyr – bortsett fra en sølvfarget metallhjelm på hodet.
– Denne har nok reddet livet mitt, sier han og viser frem den gamle hjelmen han har tatt vare på. Både den og den gamle snekkerhammeren er kjære minner.
– Jeg husker en gang jeg stod i stillaset og det kom noe ovenfra som smalt så hardt i hjelmen at den falt av. Uten hjelm hadde det nok ikke gått bra, sier mannen som har betydd så mye for det mellomfolkelige samarbeidet mellom Norge og USA, særlig innen musikk, at han har fått utmerkelsen ridder av 1 klasse fra Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
I likhet med andre arbeidsinnvandrere fra Sørlandet, var det ingen selvfølge at Håland skulle komme tilbake til Norge – og Agder. Han traff sin fremtidige kone Liv “over there” og på et tidspunkt kunne de like gjerne ha blitt som å ha reist hjem. Men savnet etter Norge ble såpass stort at de tok et bevisst valg om å flytte tilbake før det ble barn og familieliv.
– Noe av det siste min mor sa var at jeg ikke måtte finne på å gifte meg der borte, for da så hun nok for seg at jeg aldri ville komme tilbake til Norge for å bo. Så akkurat på det punktet hørte jeg på henne. Jeg angrer ikke, men Amerika er fortsatt veldig viktig for meg. Jeg har mange venner og familie der, så jeg reiser tilbake så ofte jeg får sjansen.
Tekst: Christine Gulbrandsen
Foto: Mads Nielsen
