Demenskoret Gullstrupene avholder sin første konsert 17. oktober

– Jeg føler jeg har den viktigste jobben i verden.

Tekst & foto: Mikal Vassbotn

Maria Thorkildsen produsent for Gullstrupene står i døråpningen og smiler

Maria Thorkildsen og Elisabeth Lindland lytter til Gullstrupene som øver

I vår så byens første demenskor Gullstrupene dagens lys. Om kort tid er det duket for korets aller første konsert i Kilden.

Hver mandag samles korets medlemmer i Knuden kulturskole for å ta finne glede i sang og et fellesskap som er tilrettelagt for mennesker med demens, og deres pårørende.

– Det har vært en bratt læringskurve, humrer Maria Elise Thorkildsen som sammen med Elisabeth Lindland, er produsent og primus motor for koret.

– De første gangene gapte vi over for mye, men fant fort ut at det er sangen som må stå i fokus, sier Maria. Nå har vi landet på et format som fungerer bra for alle involverte, fortsetter hun.

Med døren på gløtt

Koret samler seg i Knudens lokaler for å øve. Praten går livlig mellom medlemmene som fremstår som gamle kjente. Solveig, dirigenten i koret kremter, klapper i hendene og begynner med oppvarmingsøvelser som for den uinnvidde kan minne om enkle gymnastikkøvelser, men som er en del av oppvarmingsrutinen for å få frem de fineste tonene fra korets femten medlemmer.

Når koret har satt i gang hender det at Maria står med døren på gløtt for å få med seg litt av øvingen.

– Jeg føler jeg har den viktigste jobben i verden. Jeg får lov til å legge til rette for det som skjer i øvingslokalene hver eneste mandag, ofte står jeg og titter mens jeg gråter, for det er så fint, sier Maria.

Solveig, dirigent for Gullstrupene varmer opp koret

– Jeg føler jeg har den viktigste jobben i verden. Jeg får lov til å legge til rette for det som skjer i øvingslokalene hver eneste mandag, ofte står jeg og titter mens jeg gråter, for det er så fint, sier Maria.

Maria Thorkildsen

Maria forteller at koret har funnet en indre ro og hvordan deltagerne har blitt mer sikre på sin plass i koret. Gjensynsgleden er stor mandagene, men for mange i koret skulle nok øvelsen vart enda litt lengre.

– Det er flere som blir lei seg når øvelsen er over, det er kanskje det største komplimentet vi kan få, smiler Maria, tydelig fornøyd.

Utenforskap

Elisabeth synes det er viktig at tilbudet også blir en møteplass for pårørende. Hun har selv opplevd at et familiemedlem fikk demens og har førstehåndserfaring med hvordan sykdommen rammer familien.

– Min mor fikk Alzheimer, og det ble raskt tydelig at det var få arenaer som var tilrettelagt for henne, og oss som pårørende, sier Elisabeth.

– Som pårørende ser man sakte, men sikkert hva som skjer, og mange kan nok kjenne på en ensomhet og utenforskap uten steder å gå til, men Gullstrupene har fått etablert et fellesskap med fagpersoner som jeg gjerne skulle hatt da min mor ble syk, fortsetter Elisabeth.

For mange er det musikken man husker lengst. Elisabeth sin mor sang lenge etter at språket forsvant, det er hun ikke alene om. Koblingen mellom kulturelle aktiviteter og psykisk helse har blitt tydeligere de siste årene etter hvert som ressurser til forsking på feltet har blitt tilgjengeliggjort.

Den EU-finansierte rapporten «Culture for Health» som kom rett før jul konkluderer med at «Kunst og kulturaktiviteter er viktige for å fremme god mental helse og livskvalitet for befolkningen, både individuelt og på et kollektivt nivå».

Stigma

Men, selv om man har støtte i forskningen er det for mange et stigma knyttet til demens. Det kan være tøft å innrømme for seg selv, og om givelsene, at man er rammet. Randi Guri Jessen er gift med en av korets medlemmer og forteller om veien til å akseptere det som er i ferd med å skje.

– Min mann hadde ikke erkjent demensdiagnosen når Gullstrupene åpnet opp for medlemmer, men ettersom han kjente Maria fra før så kunne han tenke seg å ta en prat med henne. Kort tid etter ville han være med i koret, sier Randi.

Randi forteller at det var viktig for henne å få mannen til å forstå at deltagelse i koret også medførte å erkjenne diagnosen. – Vi skrev søknaden sammen samme kveld, smiler Randi.

Mannen til Randi har aldri sunget i kor før, men musikkinteressen, den har de til felles.

Randi Guri Jessen smiler inn i kamera, hennes mann synger i koret.

Randi Guri Jessen har en mann som synger i koret.

– Musikkinteressen har vi til felles, vi har vært flittige brukere av byens kulturtilbud, at koret nå skal holde konsert i Kilden synes både koret, og jeg som pårørende, er veldig stas, fortsetter Randi.

Mandagens øving går mot slutten, fra rommet i enden av gangen høres velkjente toner gjennom den gule korridoren i Knuden.

– Dette koret er viktig for pårørende også. Det finnes ikke så mange sosiale settinger for oss lengre, man er mye alene og det blir mye TV. Vi vil komme oss ut og vi vil gjøre noe, sier Randi bestemt.

Oppvarmingen er en viktig del av totalpakken

Det er dessverre ikke mange tilbud for familier rammet av demens, Randi påpeker at tilbudet som Gullstrupene gir er med på å gi viktig mestring og livskvalitet, både for de med demens men også familien rundt.

– Jeg håper virkelig dette er et tilbud som kan fortsette i lang tid fremover, sier Randi før hun fortsetter.

– Min mann får stjerner i øynene når han øver til konserten 17. oktober, og jeg må si jeg gleder meg ganske mye selv, avslutter Randi.

Øvingen i Knuden er over for denne gang, om kort tid samles koret på ny i foajeen i Kilden for å vise hva de har øvd på siden april. Vel møtt

Hent gratisbilletter til konserten her