Det er et før og et etter Kilden. Nå har huset stått der i ti år. Antallet mennesker som har vært innenfor glassveggen nærmer seg to millioner. Det er mye i en by som for ikke lenge siden passerte 100 000 innbyggere. Likevel møter jeg en gang iblant mennesker som aldri har vært der, en sjelden gang et menneske som ikke vet hvor det er og hva jeg snakker om.
Kilden på Silokaia. Teater og konserthuset. Kristiansands enestående Performing Arts Center. Huset som kan produsere konserter, teater, opera, musikal – all slags tenkelig og utenkelig scenekunst, og som kan ta imot gjesteensembler og artister som før Kilden reiste byen forbi fordi vi ikke hadde gode og store nok rom.
– Jeg har ofte lurt på hva Bjørg Wallevik hadde i kaffen til politikerne den dagen de besluttet å bygge dette huset, har husets første direktør, Bentein Baardson, sagt ved noen anledninger. Det er en spøkefull måte å si det på, men det understreker at det ikke var noen lett sak å få gjennomslag for en så stor investering innenfor kunst og kultur.
På tross av motstand
Slik var det heller ikke for operahuset i Oslo, Munch-museet og Nasjonalmuseet. Vår lokale strid om Kunstsilo-prosjektet føyer seg også inn i en lang tradisjon der kultur langsomt vinner frem på tross av intens motstand.
Så stig da frem i velstand og i lykke, vår kjære, gamle fødeby, med Sydens farveprakt vi ei vil bytte, med tårn og kupler høit mot sky.
Her leged vi de skjønne barndomsdage og de glade ungdomsår, Vi ønsker alle – kvinne,
mann: Må Gud velsigne Kristiansand!
Slik stråler optimismen i brigademusikant Adolf Hansens mer enn hundre år gamle «Kristiansandssangen», den hvis åpningstoner er smidd i jern på tomta til Brannvakta i Baneheia der utsikten over Kvadraturen fremdeles tiltrekker mange skuelystne. Stor poesi er det vel neppe, da er melodien faktisk mye mer av en kunstners verk. Begge deler signert brigademusikant Hansen.
Begivenheter som forandrer
Av og til ser vi forandring ganske brått. Vi snakker om et før og et etter. Vi har noen sånne tidsskiller i Kristiansand og på Agder. Kommunesammenslåingen på 1960-tallet er et slikt, da Kristiansand by, Oddernes, Randesund og Tveit kommuner ble en enhet, på tross av kraftig motstand. Innvandringen av mennesker fra alle verdenshjørner de siste 30–40 år er også et tidsskille. Det har forandret vår by, og landet vårt, tilført oss impulser, ressurser og utvikling. Ikke uten motstand. Men før kinarestauranten Lum Fong ble etablert i Dronningensgate i 1973, visste vi knapt om annen mat enn kjøttkaker og koteletter med gulrot og poteter, for ikke å si stekt eller sylta makrell med agurksalat.
Quartfestivalen er også et slikt tidsskille. Jeg tør påstå at den i stor grad bidro til en endret mentalitet i byen. Kristiansand ble fra 1992 av en viktig festivalby for ungdom. Også den møtte motstand. Mens festglade og musikkhungrige ungdommer fylte byens gater og parker, holdt andre bønnemøter i from bekymring for byens ve og vel. Motstand til tross: Quartfestivalen skapte en åpnere by, en mer tolerant by, en gladere by.
Så kom Kilden. Prosessen frem mot den, arkitektkonkurransen, byggeperioden, alt det skal jeg la ligge. Jeg hadde vært kulturjournalist i Fædrelandsvennen frem til 2006 og hadde fulgt diskusjonene nøye. Da Kilden åpnet dørene i januar 2012 ble jeg igjen frilans-anmelder for teater og klassisk musikk, og fikk dermed anledning til å følge med på mye av det som foregikk.
– Nært og levende skal vi få oppleve de beste og de største, slikt som vi før kunne se på fjernsyn eller måtte reise langt for å oppleve, nå er det her. (….) den nye tid har begynt. Den begynte i går.
En ny tid
Åpningsuken var uforglemmelig. Følgende er sitat fra min omtale av åpningsforestillingen: «Mange ganger har det blitt sagt at en ny tid begynner med Kilden. Nå er det et faktum. Nå skjer det her i byen: Nært og levende skal vi få oppleve de beste og de største, slikt som vi før kunne se på fjernsyn eller måtte reise langt for å oppleve, nå er det her. (….) den nye tid har begynt. Den begynte i går». Forestillingen gav smakebiter av det som skulle komme, og stemningen, gleden, den positive mottakelsen hos et kjempestort publikum, skapte en unison optimisme.
Spor
Hva har så gjort mest inntrykk? Nylig sendte NRK 1 i beste sendetid en dokumentar som heter Spor. Den handler om Kilden Dialogs enestående prosjekt der elever fra KKG sammen med Kristiansand Symfoniorkester og med profesjonell instruksjon, skaper en forestilling der ungdommer med ulike funksjonsutfordringer jobber sammen med elever fra idrettslinja i dans, sang, bevegelse, tekst og dikt. En forestilling som berører tilskuere like sterkt som den gjør noe vakkert med de medvirkende. Jeg har sett flere av disse produksjonene, og jeg tenker nok at dette trolig er noe av det viktigste som har skjedd i Kildens første ti år.
Musikkteater
«Det aller beste i Kilden til nå» var min overskrift etter premieren på Les Miserables. «Det frekkeste» og noe av det beste mente jeg om The Book of Mormon. West Side Story og Evita, disse store musikalproduksjonene har frydet og beveget folk.
Det samme har store orkesterkonserter med byens eget orkester, og gjestespill av filharmonikere fra Göteborg, Bergen og Oslo. Operaene Carmen, Figaros bryllup, Tosca – alt dette er mulig fordi vi har orkester og teater i samme hus. Opera har det forresten vært litt for lite av de siste årene.
Profesjonell bakgrunn for amatører
Når Kildens profesjonelle produksjonsapparat stilles til disposisjon for byens og distriktets amatørensembler, skjer det store ting. Slik det var da Mozarts Requiem ble fremført av elever fra videregående skole:
– Jeg har sett 101 ungdommer mellom 16 og 18 gjøre noe de aldri vil glemme. De samme 101 sang slik at jeg alltid vil erindre at jeg både så og hørte dem.
For en fryd det er å erfare at et kompetent lag av lærere, korinstruktører, repetitører og et velsmurt arrangementsapparat i Kilden, og symfoniorkesteret, tar den samme flokken av ungdommer med på en reise inn i det dypeste av Mozarts uutgrunnelige sjel. De har fått møte noe av det ypperste som er skapt av tonekunst.
De har fått møte en urgammel dødsmessetekst på latin. Og så har de fått lov til å være med på å gjenskape dette verket i et språk som hører vår tid til. Og i Rune Belsviks velformulerte nye tekst, inspirert av og langt på vei medskrevet av en gruppe unge med store psykiske utfordringer, har de 101 fått synge om den samme smerte, sorg, lidelse og død, og om trøst, fortrøstning, glimt av lys og håp som fins i den gamle teksten. Til slutt blandes latin og norsk, med bønnen om skinnet fra det evige lys over menneskene, og konkluderende: Håpet lever i meg!»
Mer enn underholdning
På denne måten blir Kilden noe mye mer enn bare et sted for underholdning. Det blir et sted for vekst og bevissthetsutvidelse, for modning og refleksjon, for dype erfaringer og verdifull fordypning i noe av det vakreste mennesker gjennom tidene har skapt.
Dette er mulig nettopp fordi huset er et produserende hus og besitter all den fagkunnskap som skal til for å løfte amatører inn i en profesjonell verden. Til dette trengs hver eneste ansatt i Kilden. Det er ikke en eneste stilling for mye der, slik visse politikere nylig har hevdet.
Noe for enhver
Hva er det viktigste ved Kilden? Diversitet, sier en god venn av meg. Det at det er så utrolig mye forskjellig som foregår. Rock, jazz, country, kirkemusikk, moderne, klassisk, traust teater og eksperimentelt teater. Holbergs Den stundesløse, Edderkoppkvinnens kyss, Den som dikter – en forestilling basert på noveller av Kjell Askildsen, Ekte kjærlighet – fritt etter Camilla Collett – dette er noen av de store teateropplevelsene i Kilden.
