Komponist og filosof

Stig Nordhagen er åtte år når han holder sin første klarinett i hånda. Stedet er Gjøvik, og tonene triller ut av det merkeligerøret med klaffer. Karrieren som skolekorpsmusiker er i gang. Men allerede i barneårene forstår Stig at han har talent for mer enn bare å være én av mange i et orkester.

– JEG begynte tidlig å komponere musikk, leita meg fram over klaviaturet på et gammelt, slitt piano hjemme, og skrev mine første stykker, forteller gjøvikingen.

Komponerte tidlig
Musikermiljøet i Gjøvik har alltid vært bredt og gav ham mange impulser. For Stig ble det tidlig klart at det var dette han kom til å bruke resten av livet sitt på.

– Det slo meg liksom aldri at ikke alle som drev med musikk også komponerte, sier han og gliser. – Det var heldigvis ingen som fortalte meg det, så jeg bare fortsatte å skrive. Jeg har jo også skrevet for brassband, uten at jeg har noen utpreget erfaring som messingblåser, sier han.

Den musikalske ferden gikk fra Toten til Norges musikkhøgskole i Oslo. Etter fullførte diplomstudier i Norge og Nederland med lærere som Ricard Kjelstrup, Tove Bratbak og Walter Boeykens, begynte han i Forsvarets musikkorps i Kristiansand i 1994. Da hadde han allerede truffet den store
kjærligheten i livet sitt, Ingrid fra Rælingen. Også hun klarinettist.

– Vi studerte sammen på konservatoriet, og tok deretter følge til Nederland, der vi tok hver vår diplomeksamen i Rotterdam. – Rett etter eksamen var det prøvespill her i Kristiansand, jeg tror jeg rakk å være arbeidsledig i to dager, sier han. Ingrid fortsatte som frilansmusiker i noen år, og i dag er begge ansatt som klarinettister i Kristiansand Symfoniorkester. Han medgir at det selvsagt blir mye musikk i en familie der begge foreldrene er profesjonelle musikere, men så langt har ikke barna valgt samme yrkesvei som mor og far.

– Det blir jo noen duetter av og til, men det er ikke sånn at vi spiller klarinett døgnet rundt. Det er jo jobben vår, så vi fyller jo livet med andre ting, humrer han. For Stig innebærer det blant annet lange turer ut i skogen. Her finner han ofte stemningene og inspirasjonen til å skrive musikk.

Det er blitt et omfattende kompositorisk virke. I dag får Stig Nordhagen regelmessig komposisjonsbestillinger fra utøvere og ensembler, som til Ungdomssymfonikernes 40-års jubileum i 2013, Tine Thing Helseth, Stavanger Symfoniorkester, Eikanger-Bjørsvik Musikklag, Kristiansand Symfoniorkester og til EM for brass band i Oslo 2013 med mer.
Nordhagen har også vært dommer ved en rekke mesterskap i både brass og janitsjar i de øverste divisjonene. I 2015 var han også dommer under EM i brass i Freiburg i Tyskland.

«JEG FINNER EN LITEN GREIE, KANSKJE EN AKKORD, OG SÅ DRIVER HJERNEN OG SYSLER PÅ EGEN HÅND MED DETTE TIL DET ER MODENT FOR Å NOTERE»

«Spor»

Høsten 2015 ble forestillingen «Spor» fremført med Kristiansand Symfoniorkester og ca. 100 elever fra videregående skoler i Kristiansand. Stig skrev musikken. Det er en forestilling hvor elever med funksjonsnedsettelser og funksjonsfriske elever står på scenen sammen, hvor mestring, forståelse og inkludering er bærende elementer. «Spor» var det første verket Stig gjorde som ble oppført her i Kristiansand.

– Elisabeth Lindland har skrevet manus, men mange av tekstene er også skrevet av elevene. Enten det er noen få linjer eller hele sangtekster. Dette blir underlaget jeg sitter og drodler på, og det blir alt fra ouverturer eller rearrangering av poplåter, som eksempelvis av Katie Melua.

Den første Spor-forestillingen ble mottatt med stående applaus.

Fædrelandsvennens anmelder skrev blant annet: «Jeg har opplevd en forestilling som berører meg sterkt og jeg leter etter de små ordene å omtale den med. Det er så lett å rope fantastisk. Men dette er noe mye mer og mye viktigere. Dette handler om å være ung, om å være annerledes, om å være innenfor eller utenfor, om å være stolt menneske uansett forutsetninger.»

– Skal du være komponist må du kunne gjøre alle ting, beherske alle sjangere. Akkurat nå sitter jeg og skriver musikken til neste «Spor», som settes opp i mars 2017. Vi bruker noe av musikken fra forrige oppsetning, men nå blir temaet blant annet flyktningeproblematikken.

Tekstene jeg sitter med er skrevet både av ungdommer som er flyktninger og unge kristiansandere som reflekterer rundt en ny hverdag.

Musikalske vannskiller

Framgangsmåten når han komponerer starter dypt inne i tankeverdenen. Kanskje enda lenger innenfor.

– Jeg finner en liten greie, kanskje en akkord, og så driver hjernen og sysler på egen hånd med dette til det er modent for å notere. Og tankene kommer ofte til ham ute i naturen.

– På fjellveien mellom Åndalsnes og Dombås ligger det lite vann som har utløp i begge ender. Jeg ble stående her og gruble, helt ned på molekylært nivå og forbi. Hva er det som avgjør om atomene i den ene vanndråpen tar turen vestover eller østover?

Hvor ligger det musikalske vannskillet? Du har tusen utveier som komponist, hva er det som skjer når et musikkstykke «faller» ned på ei spesiell side? Ett tema blir lyst, ett blir mørkt.

I kjølvannet av all filosoferingen finner gjerne tonene sin plass etter tur, og blir til slutt biter av musikk i et digitalt komponistprogram for orkesterkomponister. Her kan han be programmet spille ut en fullkommen representasjon av det han har skrevet, før han tar det med til orkesteret, som gir stykket liv.

– Hele veien handler det om å knekke kodene, stille spørsmål. Hvordan kan du blande sammen ting som i utgangspunktet ikke passer sammen?

– En av favoritturene mine går forbi et lite tjern mellom Suldalen og Hellemyr nord for Kristiansand sentrum. Det heter Hestefallstjønn. Her fant jeg mye «grunnstoff» til arbeidet med å skrive musikken til brassband-EM. Verkene herfra har fått navn som «Myth Forest» og «Bugs and Birds».

Stig blir ettertenksom. Vi er ved kjernen av hans komponistvirke; utspringet, kildene, anslagene. Hestefallstjønn har alle kvaliteter som skal til for å være et erkenorsk huldretjern. Det er ikke noe utsig, tjernet er tilsynelatende grunt, med steiner som stikker opp midt inni. Det går nesten over i myr, og man får følelsen av at både Nøkken og andre underjordiske skapninger holder til her.

– Jeg pleide å legge morraturene mine forbi her. Det ble noen ganger i løpet av året. Av og til om kvelden. Når du løper her om kvelden stopper du ikke opp for lenge. Det blir gjerne heller slik at du begynner å se deg litt over skuldra, sier han. Nakkehårene reiser seg. Vi synes vi kan høre tonene fra tjernet.