Nasrin vil at teatret skal forandre oss

Fryktløs, rettferdig og empatisk.  Det er ord hun bruker for å beskrive seg selv. Vi legger gjerne til: Handlekraftig og målrettet.

ENERGISKE Nasrin Khusrawi har gitt publikum i Kilden sterke og varige minner med sin hovedrolle i høstens «Anne Franks søsken». Nå er hun klar som kvinneikonet Nora i Henrik Ibsens «Et Dukkehjem». Hele tiden med det klare målet at opplevelsen i teatersalen skal forandre oss – også etter at vi går ut. Så opptatt er hun av denne problem-stillingen at hun nå skriver manus til en kortfilm hun selv vil regissere. Om hvordan et møte, en øyeblikksopplevelse, endrer livet til et menneske i en vanskelig livssituasjon. Vi røper ikke handlingen – den skal hun selv få fortelle på film. Men det dreier seg altså om det hun selv beskriver som «å forflytte mennesker» slik at de ikke bare snakker, men også handler på en ny måte. Det hun håper teateret skal få til.

LÅNER ANDRES LIV

Nasrin Khusrawi har mye på og i hjertet. Evnen til å gå inn i andres liv og følelser er en stor drivkraft i både hennes valg av yrke og hennes liv forøvrig.

– Jeg elsker å være skuespiller. Elsker å lære om andres måter å uttrykke seg på og å kunne forstå dem. Det å få lov til å låne andres liv er helt fantastisk. Du kan jo ikke annet enn å utvikle empati, forklarer den engasjerte skuespilleren som deler sin empati med både to- og firbente. Hjemme i leiligheten hun disponerer mens hun arbeider i Kristiansand venter hunden «Vida» – en spansk gatehund hun har reddet og gitt et nytt liv. Derav navnet – «Vida» er spansk for «liv». Empatien og engasjementet var der tidlig. Som liten drømte hun om å bli psykolog. Som voksen kom hun inn både på Journalisthøgskolen, Kunstakademiet og Teaterhøgskolene i Oslo og Stockholm, men valgte scenen. Barndommen i Oslo bestod blant annet av mye dans, speideren, korsang og korpsmusikk. Som så mange andre barn rundt henne. Men selv om hun ikke ønsker å snakke så mye om det, så vedgår hun at noe har formet henne spesielt: Hennes foreldre kom til Norge som politiske flyktninger.

– Jeg ser verden som en stor helhet fordi jeg har bodd i flere land, jeg har opplevd store omveltninger i livet mitt, og jeg har levd i flere forskjellige livsformer. Jeg har sett så mye at jeg ikke klarer å la være å gjøre noen valg. Jeg har vel skjønt at jeg er ressurssterk. Også har jeg skjønt at jeg er fryktløs. Og mange ganger har jeg tenkt at «Herregud, kanskje jeg skulle blitt lege og jobbet for Leger Uten Grenser, eller vært politiker?». Jeg synes det er så vanskelig å bare sitte og se på. Men jeg tror ikke at jeg har spisse nok albuer. Jeg er ikke en stor taler. Jeg er bare et veldig empatisk menneske. Og jeg tror at jeg passer best til å være på teater, fordi her skal man jo utvikle empati. Det er en arena for å lære å være sosial, å forstå andre mennesker og «ta» mennesker – og det tror jeg at jeg er ganske god til, forteller Nasrin som gjerne beskriver hvordan ønsket om å handle riktig og konsekvent har gitt seg utslag i livet hennes. Som at hun i tre år var veganer i protest mot det hun oppfatter som en råtten matvareindustri. – Det som gir meg selvtillit er å ha klart å stå for idealene mine. Det er viktigere enn sminke og en vakker utside. Selv om jeg ikke alltid får det til, er min utfordring å gjøre en forskjell i verden.

NORA OG KVINNEKAMP

Nå skal du spille Nora – en av Ibsens mest berømte kvinnefigurer og et ikon for mange i kvinnekampen. Hva tenker du om det?

«Et Dukkehjem» omhandler veldig mange temaer, men dypest sett så handler stykket om identitet. Man kan selvfølgelig snakke relevant om tematikken i forhold til subkulturer i dag, eller på tvers av landegrenser. Men dypest sett handler det om identitet. Underbygd med ensomhet, frykt, og skam.

Hvor finner du Nora rundt deg i dag? 

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Nora på grunn av kjønnskampen og likestillingen mellom kjønnene, også innenfor ulike kulturer ikke minst, understreker Nasrin og legger engasjert ut om hvor kort hun mener like- stillingen mellom kjønnene egentlig er kommet, med tanke på blant annet kommersielle skjønnhetsidealer, det faktum at bruken av hijab blir sett på som kvinneundertrykkende mens sminke- og pyntekravene til en kvinne ikke blir det. Og ikke minst: Det at man ikke forventer det samme av en mann som av en kvinne. En kvinne må pyntes for å bli tatt på alvor – og likestillt.

Dukkehjemmene eksisterer fortsatt?

– Ja, de gjør det. I aller høyeste grad. Jeg synes man skal begynne å snakke om at det skal være status å ha lest bøker, ikke om man har kjøpt de rette økologiske produktene for huden sin eller de riktige klærne. Jeg føler at markedskreftene styrer oss, eller tankene våre, at vi hele tiden dras ut til alle disse store plakatene som skal ta oppmerksomheten vår. Vi har mistet vår identitet og mulighet til å kunne foreta valg og vurdere, konkludere, være oss selv. Et veldig viktig spørsmål i forhold til «Et Dukkehjem» er: Hvem er du hvis det du har av verdi blir tatt fra deg? Hvem er du da? 

Nora velger jo selv å gå fra alt sitt – også barna!

Ja, og jeg tror på den tiden opplevde hun at hun gjorde noe galt, fordi kvinner da ikke hadde stemmerett, ikke fikk ta opp lån – det var mye de ikke hadde lov til, de var jo ikke myndige uten samtykke. Hun tok likevel et oppgjør med seg selv: Jeg er nødt til å forlate dette som jeg trodde at jeg behøvde, som 

jeg trodde jeg kunne lene meg på. Men det er ingen sikkerhet i det. Jeg må forlate det jeg har for å finne mennesket i meg. Og det tror jeg gikk på bekostning av barna fordi jeg tror at hun tok kritikken inn over seg, at hun reiste fra barna fordi hun også trodde det var noe galt med henne selv. At barna skulle bli påvirket av henne på et vis. 

Identifiserer du deg med henne?

Det tror jeg at man kan gjøre med de fleste. Jeg tror mennesker flest har en kjerne, og der er det ganske mange likhetstrekk med andre mennesker. Jeg tror ikke det finnes en milliard kjerner. Jeg tror at det finnes noen kjerner, og at man kan finne likhetstrekk. Og så tror jeg at det er noe i alle man kan finne igjen i seg selv.

Selv etter en periode på over hundre år?

Ja, fordi relasjonene er jo som oftest urokkelige. De forblir jo de samme; kjærlighetsforhold, mor-datter-forhold,  far-sønn-forhold. Jeg kjenner meg igjen på den måten at jeg må vurdere valgene mine. Jeg har lyst til å stå for de valgene jeg tar. Jeg kjenner ofte at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å leve opp til mine egne tanker og idealer, og jeg kjenner noen ganger at jeg kjenner litt på menneskers middelmådighet. At jeg vil fris litt fra min egen middelmådighet.

TEATRETS MAGI

Du har mye på hjertet. Skriver du mer enn filmmanus?

Ja, jeg har skrevet noen noveller, vedgår  Nasrin Khusrawi – som likevel helst vil snakke om sitt arbeid på scenen. Hun takker sin lærer på Teaterhøgskolen i Oslo, Even Lynne Amundsen, som nå er instituttleder for visuelle og sceniske fag ved Universitetet i Agder. Og hun gir oss nok en kjærlighetserklæring til sitt yrke: – Det som er så spennende med teatret er at det er et sted hvor man kan forstå andre mennesker bedre.  Et møtested for det sosiale, empatiske mennesket. Og man kan søke til teatret for å få en utvikling i seg selv. Bare det å komme dit viser at du er interessert i å utgjøre en forskjell, selv om det du gjør bare er å kjøpe en billett og sitte i mørket og se på noen som gjør noen bevegelser. Men nettopp det å gå på teater er magi, som jeg som skuespiller stadig opplever. Jeg ser for eksempel på scenen kollegaer jeg kjenner godt privat, men det jeg ser med dem i teatret er karakterene – andre mennesker. Jeg kan glemme tid og sted og bare være i det rommet og ikke bare se på skikkelsene, men også det som ligger bakenfor, forteller Nasrin og bruker som eksempel et fersk besøk på en oppsetning der studenter på Teaterhøgskolen spilte Anton Tsjekhovs 

«Måken» – og hun selv henført opplevde hvor sterkt teksten minnet henne om selve livet. 

_{TEKST REIDAR MOSLAND}

_{FOTO JACOB BUCHARD}