På håret

– HER kan du se, vi lager selv buen i buen, sier den tyske buemakeren Daniel Schmidt fra Dresden. Han holder opp det smale, elegante trestykket, omsorgsfullt tilvirket, oljet med linfrøolje og strenget opp med sibirsk hestehår. En perfekt, slak kurve gir fiolinbuen det karakteristiske utseendet vi alle kjenner.

Schmidt er hentet inn for å rense, vedlikeholde og strenge om samtlige av buene i Kristiansand Symfoniorkester. Når han er ferdig med jobben, har strykerne de alle beste forutsetninger for å gjøre en god jobb. Han sikter nøye langs buen, fester ett og ett hår.

DANIEL SCHMIDT Buemaker i Kristiansand Symfoniorkester Født: 1967 i Klingenthal, Tyskland Vinner av to gullmedaljer i den internasjonale buemakerkonkurransen i Mittlenwald .

– Et godt bueemne må lagres under riktige forhold i omkring 25 år, forteller han.

Yrkeshemmeligheter gjennom århundrer

Treverket i strykernes buer kommer i dag fra Fernambuk-treet i Brasil. Buer til fiolinister, bratsjister og kontrabassister på toppnivå lages utelukkende av denne tresorten. Den er hard, solid, fleksibel – kan formes lett ved oppvarming i kokende vann – ypperlig til sin nåværende anvendelse. Resten er dypt bevarte yrkeshemmeligheter.

– Jeg kan dessverre ikke gi deg oppskriftene på hvordan vi behandler buen i detalj, det er noe vi har bevart i slekten gjennom flere århundrer, sier han. – Men våre buer er blant verdens beste.

«EN GOD BUE ER ET INVESTERINGSPROSJEKT FOR KARRIEREN TIL EN MUSIKER, OG IKKE ÉN BUE FØLES LIK EN ANNEN», Daniel Schmidt, buemaker.

Det lukter av harpiks og konsentrasjon i det provisoriske verkstedet som for anledningen er satt opp i Kildens kontorfløy. Lange hestehår ligger utover et bord. Treklosser, glass med olje, ferniss, pensler og spesialverktøy ligger sirlig plassert ved siden av ham.

– Det er best å jobbe i dagslys, øynene mine har ikke godt av lampelys, forklarer Schmidt. Han sitter bøyd over fiolinbuen til en av symfoniorkesterets musikere. Det er et nitid arbeid å strenge den om, riktig antall hår skal stemme, og utvelgelsen av de optimale hårene krever et erfarent blikk.

Ettertraktet internasjonalt

Schmidt selv er en av verdens mest anerkjente buemakere. Han kommer fra en familie som har holdt håndverket i hevd i over 200 år, og seks av buene som er i bruk av musikere i orkesteret i dag er laget av en Schmidt.

– To buer har min farfar laget, en er min, de andre er laget av min onkel og min bror, forteller han. – En god bue må strenges om én gang i året. De er heldige som har fått meg hit, sier han med et smil om munnen.

Schmidt har jobbet for noen av de mest prestisjefylte symfoniorkestrene i verden, har forelest for tusener av musikkstudenter og selv spilt fiolin siden han var barn. Han har vunnet to gullmedaljer i den internasjonale buemakerkonkurransen i Mittlenwald, det nærmeste man kommer et VM i dette yrket.

– Jeg er en perfeksjonist. Min far sa; hvis du vil bli en profesjonell buemaker, bør du lære å spille instrumentet. Så da gjorde jeg det. Jeg er nok ikke uten talent, sier Schmidt, og forteller at han spiller jevnlig med universitetsorkesteret i Dresden. – Jeg har stor glede av å være en del av ensemblet.

Han smiler igjen. Det er høy prestisje over yrket, og i Tyskland alene er det bare 50 buemakere. Kun tre tyske familier regnes som produsenter i toppklasse, Schmidt er en av dem. På verdensbasis er de ikke flere enn ti på absolutt høyeste nivå. Det sier seg selv at man må holde noe tilbake. Også hvordan man behandler buens hår.

– Utvelgelsen av de riktige hårene, som kommer fra halen på hesten, er selvsagt helt avgjørende for ytelsen til hver enkelt musiker. De beste hårene kommer fra Mongolia, Kina og Sibir. Særlig Sibir, røper han.

En musikers investering

Det beste og lengste råmaterialet er svært dyrt, særlig grunnet den lange prosessen som må til før hvert hår finner sin plass på en fiolinbue. Det sorteres ut, vaskes, telles, og behandles med en nærmest religiøs omtanke. Schmidt ser seg om i rommet, plukker opp en bue som hans bestefar har laget og sikter langs det brasilianske treverket.

– En god bue er et investeringsobjekt for karrieren til en musiker, og ikke én bue føles lik en annen. Derfor må jeg møte hver enkelt og la dem prøve to eller tre først, så de kan være sikre på at de har funnet den helt riktige buen. Siden jeg spiller i orkester selv, har jeg også førstehåndskjennskap til hva musikeren ser etter, i alle ledd.

De beste buene er det 14 års ventetid på. En ekte Schmidt kan vi vanlige dødelige antagelig skyte en hvit pil etter. Men det er en annen buehistorie.

TEKST AMUND HESTSVEEN
FOTO TERJE SOLLIE