— Det er fordi Kilden har gjort veldig mange spennende ting og har inspirerende ideer om teater. Og så må jeg si at det å bli invitert til å gjøre Strindberg, er noe jeg ikke kan si nei til.

Jeg har gjort to–tre Strindberg-oppsetninger tidligere, og det har vært viktige og sjelsettende produksjoner for meg. Forfatterskapet hans, hva det gjør med skuespillerne, og hvordan det treffer publikum – det er helt spesielt.

Påske er også et interessant mellomstykke i Strindbergs forfatterskap. Det er verken et klassisk kammerspill eller et drømmespill fra Inferno-perioden, men en blanding av det realistiske og det mystiske. Derfor takket jeg ja til å gå inn i dette ukjente, men veldig vakre stykket.

Hva er riktig å gjøre: Skal man stå for feilen som er gjort, eller lete etter en mildere dom? Hvordan skal man sone og bøte for handlinger som går ut over andre? Strindberg setter dette opp mot materielle verdier: status, identitet og hva som skjer når alt dette forsvinner. Hva står igjen da? Hva gir mennesket verdighet og verdi?

Stykket tar også opp sterke motsetninger i samfunnet, og spørsmål om polarisering, tilgivelse og nåde. Strindberg beskriver mennesket som både gråstein og gull, og åpner for spørsmålet: Er det mulig å gi hverandre nåde, selv når alvorlige feil er begått? Samtidig lever vi i en tid med grove menneskerettighetsbrudd, der det er nødvendig å sette grenser. Spenningen mellom å ta stilling og samtidig se det hele mennesket er sentral. Hvordan kan vi komme videre når noe uopprettelig galt har skjedd? Finnes det rom for tilgivelse uten å undergrave rettferdighet?

— Strindberg plasserer handlingen i påsken, og han har også tatt inn Haydns vakre verk om Jesu siste ord på korset. Dette speiler hvordan karakterene opplever livene sine – som en lidelse de må gå gjennom, noe tungt de kanskje ikke kommer til å klare. Men Strindberg spør også: Hva gir denne kampen deg? Hva åpner den opp for?

Kristendommen brukes som et speil for karakterenes søken etter mening i egen lidelse. Særlig søsteren Eleonora finner trøst i de religiøse bildene: Jesus på korset, oppstandelsen, tanken om at noe nytt kan vokse frem av det vonde. Påsken som ritual handler jo også om dette – fra mørk vinter til nytt liv – og Eleonora leter i disse bildene etter håp og sammenheng, etter å være en del av noe større.

Strindberg er ikke nødvendigvis religiøs, men han ser at kristendommen rommer spirituelle aspekter som kan speile menneskelig vekst. I Påske bruker han disse bildene ikke som kontroll eller undertrykkelse, slik han til tider gjør i andre verk, men som en åpning: en mulighet for gjenfødelse, for nåde, for menneskelig forandring. Dette kjenner vi igjen også fra gresk drama og fra psykologien – ideen om at mennesket er del av en større helhet, enten vi kaller det Gud, historie eller natur.

Spørsmålet blir da: Hvordan kan man åpne seg for dette uten å slutte å kjempe mot urettferdighet og undertrykkende strukturer? Strindberg peker på en klang, en tone – en idé om medmenneskelighet som religion kan gi tilgang til.

— Strindberg er en dramatiker som lever sterkt i sine emosjoner, på godt og vondt. Under sin infernoperiode, da han også ble innlagt, beskrev han hvordan verden åpnet seg for ham. Når det sprakk litt, og verden gikk av hengslene, opplevde han virkeligheten på en ny måte. Da stilte han seg spørsmålet: Hvordan kan jeg skrive dette? Ikke slik verden ser ut, men slik den erfares.

Dette førte til Et drømspill, hvor tid, rytme og språk følger drømmens logikk. I Påske blander han denne drømmeaktige erfaringen med en realistisk ramme. Slik vi selv kan sitte i en samtale og plutselig bli kastet inn i minner, følelser eller frykt, lar Strindberg her-og-nå-situasjoner infiltreres av indre opplevelser av trussel og utrygghet.

Med Påske beveger Strindberg seg bort fra det rendyrket naturalistiske og over i en dramatikk som undersøker hvordan det er å være menneske i et samfunn der kapital og økonomi i økende grad styrer livene våre. På den måten peker stykket rett frem mot vår egen tid.