En diva vender tilbake

«Hun byr på sanne sjelekamper og har dermed evnen til å berøre oss dypt.» Ingrid Forthun, regissør om Niva Gravrok

Hadde det ikke vært for Opera Sørs Den grøne riddaren, så er det slett ikke sikkert verden hadde fått oppleve Nina Gravrok som Tosca.

Når Puccinis evige klassiker settes opp til høsten er det med Nina Gravrok i rollen som operadivaen Floria Tosca. Det er en rolle som passer henne perfekt.

– Det faller seg naturlig! Jeg er litt sånn diva hjemme, og mannen min bruker å kalle meg for divaen sin. Men selv om livet som operasanger kan virke glamorøst er det veldig hard jobbing. Den kjolen som ser så fin ut på avstand, den stinker!

Tilfeldighetenes spill

Gravrok gleder seg stort til å ta med seg familien hit, tilbake til der hvor det hele startet. Kilden Operas egen Tosca begynte nemlig sangkarrieren sin her på Sørlandet. Opprinnelig kom hun for å studere jazzpiano på Agder folkehøgskole i Søgne. Det gikk så dårlig at hun fant ut at hun måtte bytte instrument. Så søkte hun på HiA, på drama og musikk grunnfag, kom inn på sistnevnte, med vokal som hovedinstrument og med Birte Myhrstad og Hilde Norbakken som lærere. Deretter ble det konservatoriet, musikkutdanningen som den gang lå i Kongensgate, bare en kort spasertur fra leiligheten hun bodde i på Tangen.

– Jeg søkte på begge linjene, og kom tilfeldigvis inn på klassisk. «Javel, da skal jeg vel det da». Alt var tilfeldig på den tida, ler hun.

“Alle de følelsene er jo sånne som jeg har hatt selv. Istedenfor å tenke på hvordan det er å være sjalu, kjenner jeg bare på det, så er jeg det”. Nina Gravrok, operasanger

Tjener 2 og Søster Svart

Hun beskriver en studietid med mye fokus på det sosiale, studentkoret Spilloppus hvor hun til og med var dirigent, terningspill på Javel og sene kvelder på Charlies Bar, gjerne avsluttet med nattbading i Baneheia. Det som fikk henne til å begynne å øve var Opera Sør og Agder Teaters oppføring av Paal-Helge Haugen og Bjørn Kruses nyskrevne opera Den grøne riddaren, hvor noen av studentene medvirket.

– Jeg hadde rollen som Tjener 2. Jeg skulle synge linja «Alle spør! Alle spør!» Det utnytta jeg maksimalt. Hun som spilte Søster Svart kom til meg og sa «Du har jo litt sånn opera-stemme»! Så oppfordret hun meg til å søke på operahøgskolen! Så kom jeg inn! Ingen skjønte noen ting! Var jeg virkelig så god?

Internasjonalt format

Nå, nesten 15 år senere, gir svaret seg selv. Nina Gravrok fra Narvik har etablert seg som en av Norges fremste sopraner, og har de siste årene gjort både Donna Elvira i Mozarts Don Giovanni, Elsa i Wagners Lohengrin og tittelrollen i Puccinis Tosca, til fabelaktige kritikker. I tillegg er hun en mye etterspurt konsertsanger. Hun har også stått på store scener i utlandet, noe operasjef Frøydis Lind spår at hun vil gjøre mer av.

– Vi har plukket unge sangere av internasjonalt format, som kler hverandre klangmessig. Flere av dem har allerede en stor karriere i utlandet, sier operasjef Frøydis Lind.

Øverst på lista stod Nina Gravrok, som allerede spilte rollen på Den Norske Opera & Ballett. For Gravrok var det lett å si ja, og for en gangs skyld slippe den store jobben det er å øve inn en ny rolle: Oversette den italienske teksten ord for ord, og lære seg både ord, toner og uttale.

– Det er ikke som i teater der du begynner første dag med leseprøver. Derfor er det deilig å vite at jeg kan rollen, og kan bringe det jeg har i bagasjen, sier hun.

Ingrid Forthun, regissør

Med intuisjonen som verktøy

Men hvem er så Floria Tosca?

– Det er jo en diskusjon med regissøren, men vanligvis er Tosca sjalu og lidenskapelig. Hun er sterk, handlekraftig og med et stort hjerte. Og hun elsker Cavaradossi over alt på jord,
sier Gravrok.

I likhet med rollefiguren hun spiller, er Nina Gravrok også sammen med en kunstner; mannen Mads Wighus er også operasanger og publikum på Sørlandet husker ham kanskje fra Kildens oppsetning av Tryllefløyten, der han gjorde rollen som Papageno. Nina bedyrer at hun ikke tar privatlivet eller personlige konflikter med på scenen, snarere prøver hun å ikke tenke for mye, men heller la intuisjonen føre an på scenen.

– Alle de følelsene er jo sånne som jeg har hatt selv. Istedenfor å tenke på hvordan det er å være sjalu, kjenner jeg bare på det, så er jeg det. Men det er viktig å få en regi en kan tro på selv, sier hun.

Skikkelig #metoo

Denne måten å jobbe på, innenfra og ut, tiltaler også regissør Ingrid Forthun.

Regissøren skal iscenesette menneskelige tanker og følelser sammen med skuespilleren eller sangeren. Hun eller han skal jo stå der på scenen og forsvare karakteren sin, identifisere seg ett hundre prosent, tro på og gjennomleve det som sies eller synges. Bare da kan de berøre oss dypt. Nina er en slik kunstner, som både er en veldig god sanger og en god skuespiller. Hun byr på sanne sjelekamper og har dermed evnen til å berøre oss dypt, sier Forthun.

 Regissøren husker godt sitt første møte med opera, i en tid hvor det gjaldt andre konvensjoner for hva en sanger skulle foreta seg på scenen.

– Da syntes jeg opera var ganske krise. Det var så stivt! Operasangere er trent helt annerledes i dag, sier hun.

Både regissør Ingrid og diva Nina mener tematikken i Puccinis opera er sørgelig aktuell.

– Det handler jo om maktmisbruk. Det er jo skikkelig #Metoo, hele Tosca. Du kan sette det inn i hvilket som helst samfunn. En eller annen maktperson som vil utnytte kvinner, det finnes overalt, sier Nina Gravrok.

 

Tekst Kristin Øygarden

foto Jacob buchard

TOSCA har premiere 8. september og spilles til 22. september.

LES MER OM FORESTILLINGEN