Gode råd for å oppleve kunst. Ta i bruk ditt eget språk

Debatten om etableringen av Kunstsilo i Kristiansand har igjen illustrert at kunsten har et stort kommunikasjonsproblem: For hvorfor blir så mange så sinte av kunsten? Hvorfor latterliggjøres den? Hvorfor plasseres den som noe liksom isolert utenfor samfunnet? Hvorfor blir den skildret som noe barna våre kunne laget? Hvorfor må kunsten argumentere for at den i det hele tatt trengs? Det er ingen samfunnsarenaer som får menneskene så til de grader til å gå av hengslene som nettopp kunsten. Hvorfor er det sånn?

På en måte kan man kanskje si at dette er kunstens egen skyld. I tidligere tider var kunsten en uløselig del av samfunnet.
Kunsten var forankret i samfunnsprosessene og hadde bestemte didaktiske, religiøse, politiske, eller helt hverdagslige funksjoner.

Når man gikk til messe på søndagene var kirkekunsten en uløselig del av det religiøse ritualet som utspilte seg, den var ikke kunst, men en del av kirkehandlingen. Når fyrsten dekorerte slottet sitt med skulpturer, stukkatur og malerier var det for å befeste makt og vise politisk ideologi, gjenstandenes skjønnhet var hans overtalelsesvåpen. Når bonden i Setesdalen skulle drikke mjød på festdagen drakk han fra den rikt dekorerte rosemalte bollen.

Gapet vi i dag ser mellom kunsten og samfunnet kommer av to ting: Det ene var at man på 1700-tallet tok kunsten ut av samfunnet ved å etablere kunstinstitusjoner. Det andre var modernismens idé om at kunsten ikke trengte noen annen begrunnelse eller verdi enn seg selv, den eksisterte som kunst for kunstens egen skyld, eller som de sa det på fransk l’art pour l‘art.

I dag er kunsten derfor noe man læres opp til å forstå i kunstinstitusjonene, og noe vi oppsøker for å oppleve på kunstmuseet, konserthallen og teateret, snarere enn en del av kulturen i samfunnet. Man kan derfor si at kunstverkets behov for å være noe eget og uavhengig — ikke bare har fjernet kunsten fra samfunnet, men også fra menneskene selv. Og derfor oppleves kunsten for mange som utilgjengelig, og til og med, uforståelig. Og det er få ting som gjør oss så sinte som det vi ikke forstår, jmf. aggresjonen i Silodebatten.

At kunstverdenen selv bidrar til å opprettholde og forsterke gapet mellom kunsten og menneskene hjelper heller ikke. Mange opplever kunstspråket som kuratorer og fagfolk bruker som abstrakt og fremmed, mange synes kunstinstitusjonene er elitistiske og utilgjengelige, og mange synes at det kunsten arbeider med er internt og uinteressant.

Men til tross for dette tilsynelatende gapet mellom kunsten og samfunnet, så må vi jo tro på at kunsten kan gi oss erkjennelse. Kunsten skapes for at noen vil si oss noe, og selv har jeg stor tro på kunstneren som en type visjonær, en som ser og kommenterer verden på et annet språk: Et språk som i stedet for ord består av farger, lyder, materialer, lukter, stemninger som oversetter visse kvaliteter ved verden for oss. Ting vi kanskje aner, gjenkjenner og føler, men som vi ikke har mot eller følsomhet eller kanskje behov for selv til å uttrykke kunstnerisk. Vi bruker ord, mens billedkunstnerne lærer oss å se verden, litteraturen lærer oss å lese verden,
og musikken lærer oss å høre verden.

Men hva gjør vi da hvis kunsten ikke gir mening? Hvis vi går i kunstmuseet, konsertsalen, eller teateret og ikke forstår eller føler noe? Dette har vi sikkert alle opplevd, at noe oppleves så abstrakt eller så fjernt at det rett og slett ikke gir mening. Allikevel vil jeg at du skal prøve å forstå — og her kommer avslutningsvis et forslag til en enkel metode som du kan bruke for å nærme deg kunsten, være seg teater, musikk, dans, eller visuell kunst. Jeg vil at du skal tenke på kunstopplevelsen som en oversettelsesprosess, der du oversetter den ordløse kunsten til ditt eget språk:

1. Beskriv det du opplever med egne ord, snakk med deg selv om hva du ser og sanser. Viktig! Bruk ord fra ditt eget hverdagsspråk.

2. Bruk de samme ordene til å tolke hvordan det du ser og sanser gir mening i livet ditt. Viktig! Ikke hva andre måtte kunne tenkes å føle eller mene.

Vi kan jo bare forstå verden ut i fra oss selv – vi opplever verden gjennom vår egen kropp og vår egen bevissthet og alt vi sanser filtreres gjennom sanseapparatet vårt. Og derfor er det jo vår egne sansning vi må ta utgangspunkt i. Og for å snakke best med oss selv må vi bruke vårt eget språk og våre egne ord. Mange føler seg sinte og maktesløse fordi de tror at det å forstå kunst er mer komplisert enn det faktisk er, at det finnes en ytre fasit. Men spiren til kunstopplevelsen ligger der klar inni oss, klar til å aktiveres med ditt eget språk og med dine egne ord.

Frida Forsgren