Vil lokke frem entusiasmen
Nathalie Stutzmann blir ny sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester. Hun skryter uhemmet av Kilden og orkesteret, og vil åpne øvelsene for publikum.
Nathalie er ekte vare. Så mye kjærlighet, intensitet og pur teknikk. Vi trenger flere dirigenter som henne.
Sir Simon Rattle, avtroppende sjefdirigent for Berlinerharmonikerne og kommende sjefdirigent for London Symphony Orchestra.
– Det var kjemi fra første takt, forteller den franske dirigenten Nathalie Stutzmann, som tilbrakte en uke med Kristiansand Symfoniorkester i fjor. Entusiasmen har gått begge veier, og det har endt med ansettelse av henne som ny sjefdirigent.
Dirigerte for dukkene
Hun vokste opp i Paris på 1970-tallet. Moren og faren var operasangere, og lille Nathalie begynte tidlig med musikk.
– Jeg både sang og dirigerte for dukkene og lekene på rommet mitt som barn, sier hun, og ler smittende. Hun elsket de to kunstartene, og ville gjerne forfølge begge sporene.
Dirigenten kan trekke store veksler på sin lange karriere som velrennomert contralto, den dypeste av kvinnestemmene i opera. Hennes repertoar spenner fra barokk og romantikk til moderne klassisk musikk. I dag er hun gjestedirigent for RTE Symphony Orchestra, og hun er ansatt både som fast tilknyttet dirigent og sanger for det statlige symfoniorkesteret i São Paulo. Hun har nylige gjesteopptredener for de ledende symfoniorkestrene i London, Philadelphia, Rotterdam, Washington, Berlin og Stockholm i kofferten. For å nevne noe. Listen er lang, Stutzmann er svært ettertraktet. Hun beskrives som en av de mest talentfulle musikalske personlighetene på den klassiske stjernehimmelen, med en solid, dobbel styrke som både sanger og dirigent.
Fikk ikke dirigere
Veien frem til dirigent skulle vise seg å være belagt med konservativt tornekratt.
Hun spilte piano, fiolin og fagott, tok sangtimer – og ville også studere til direksjon.
– Men det var vanskelig for en ung jente på 13 å bli anerkjent som dirigentelev, jeg husker hvordan alle guttene i klassen fikk prøve seg etter tur. Men jeg ble aldri gitt sjansen av den mannlige læreren, og jeg følte meg nok utrolig dårlig behandlet, sier hun.
Stutzmann ga opp etter et år.
– Heldigvis hadde jeg stemmen min.
Hun debuterte som operasanger på 90-tallet, og har siden reist verden over. Det har gitt henne muligheten til å opptre under ledelse av mange av verdens beste dirigenter. Den erfaringen hadde hun nok ikke fått hvis hun utelukkende hadde dirigert.
– Ingen ung dirigent ville fått de samme mulighetene, understreker hun.
I dag er hun anerkjent på linje med sine læremestre, og trekker særlig frem finske Jorma Panula som en av sine viktige mentorer. Senere både Simon Rattle og Seiji Ozawa. På spørsmål om hva slags type dirigent hun selv er, og om det i dag snakkes om autoritære, militære eller diplomatiske dirigenter, avfeier hun all diskusjon:
– Hvis du ikke har naturlig autoritet, passer du ikke som dirigent. Men jeg er bare meg selv sammen med orkesteret. Det tror jeg de vet i Kristiansand allerede, sier hun lattermildt.
For å sitere Sir Simon Rattle selv, som gjør sin siste sesong som sjefdirigent for Berlinerfilharmonikerne og akkurat har tiltrådt i tilsvarende stilling for London Symphony Orchestra: «Nathalie er ekte vare. Så mye kjærlighet, intensitet og pur teknikk. Vi trenger flere dirigenter som henne.»
Villskap og entusiasme
– Musikk handler om instinkter. Det er ikke først og fremst en intellektuell øvelse, selv om vi bruker endeløse timer på å studere bakgrunnen og partituret.
Stutzmann lovprises for sine tolkninger av Brahms, Beethoven og Mahlers verker, sistnevnte en representant for overgangen mellom romantikk og moderne klassisk musikk. Nylig har hun også dirigert en nyproduksjon av Wagners Tannhauser, til strålende kritikk fra verdenspressen. Selv ønsker hun å bygge bro mellom det gamle og nåtidens friske blikk på klassisk musikk.
– Jeg kommer alltid godt forberedt til prøvene, med en klar visjon og overbevisning om verket jeg skal dirigere. Den samme forberedelsen gjør musikerne. Alle kjenner stykket inngående, alle vet hva de skal spille, men dette er likevel bare grunnlaget. Jeg elsker å gå i dybden, forstå hva komponisten ønsker å si. Som Mahler sa: «Du må finne det stoffet som ligger mellom linjene, bak selve notene.» Da trenger du instinkt og innlevelse, og en inderlig trang etter å formidle noe av den opprinnelige følelsesflommen som verket inneholder, sier Nathalie med ettertrykk.
– Du må også bruke ditt eget liv og egne erfaringer, anvende det og dine egne følelser. Det er det tolkning handler om. Og leser du anmeldelser fra uroppførelsene under barokken og romantikken var det mye glede, villskap og entusiasme tilstede. Det vil jeg gjerne hente tilbake til konsertsalen, forsikrer hun.
Da er også humoristisk sans en fordel. For ikke å si en forutsetning.
– Det er avgjørende med humor når vi øver inn et stykke og skal tolke det. Jeg tar nok ikke meg selv så høytidelig. Vi jobber knallhardt, og etter et tyvetalls gjennomkjøringer av samme sats kan de fleste oppleve spenninger. Da er det fantastisk når vi finner tenningen sammen igjen, kan le godt og kjenne den gode følelsen bli til glede over musikken.
For man må være glad og full av energi når man spiller, tror Stutzmann.
– Særlig når vi går løs på det melankolske og mørke. For å spille trist musikk må du virkelig være glad og lett til sinns. Det påvirker nemlig fremførelsen.
Vi skal ha åpne prøver, der det er lov å komme i jeans og joggesko. Nathalie Stutzmann
Kristiansand neste
Den lidenskapelige energien hun alltid er raskt ute etter å etterlyse har hun funnet i full bredde i Kristiansand Symfoniorkester. Det er også en av grunnene til at hun umiddelbart aksepterte forespørselen om å bli sjefdirigent.
– Kristiansand som by må jo være ekstremt stolte over å ha et så profesjonelt og dyktig orkester – og en fantastisk konsertsal. De er ambisiøse på alt fra teknisk kvalitet til kunstnerisk uttrykk. Og Kilden har optimale lokaler. Alle ingrediensene er på plass, sier hun.
Som dirigent er hun opptatt av å formidle kunst og skjønnhet. Hun håper byen og publikum er klare for en kraftinjeksjon av sistnevnte faktor. – Verden trenger skjønnhet, det er nok mørke i verden ellers, minner hun om.
– Dessuten elsker jeg den kommunikasjonen vi har, ikke bare mellom dirigent og orkester, men også musikerne imellom, og kontakten med publikum. Vi skal ha åpne prøver, der det er lov å komme i jeans og joggesko. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Kristiansand, sier hun, og lover et rikt repertoar og solide, berømte gjestende musikere.
For Stutzmann trives over alt, en god egenskap for en travel dirigent med hele verden som virkefelt.
– Jeg er en storspiser når det kommer til opplevelser. Jeg elsker fjellet, naturen, storbyen, landsbygda. Alt. Jeg ble bergtatt av Kristiansand, av utsikten og lukten av natur, og jeg elsket snøen. Det blir fantastisk å komme tilbake.
Tekst Amund Hestsveen
